Om å skrive

 

 Kunsten å skrive er kunsten å oppdage hva du egentlig mener.

(Gustave Flaubert)

 

 

                 Vi har forskjellige måter å uttrykke oss på. De fleste gjør det ved hjelp av skrift og tale samt kroppsspråk, men også musikk, billedkunst og annet er viktige uttrkksformer som forteller noe om hvem vi er. Her vil jeg begrense meg til å omtale det skriftlige språket i motsetning til muntlig tale.

                Noen er gode med ord i muntlig form. De kan holde lange inspirererende foredrag uten å miste tråden eller kan argumentere godt for seg i diskusjoner med andre. Andre, meg selv inkludert, uttrykker seg best skriftlig. Selv synes jeg det er enklest å sitte i ro og mak og feste ord til papiret. Da slipper jeg å bli forstyrret av andres blikk og kroppsspråk. Da kan jeg legge bort egne tanker om hvordan jeg blir oppfattet, om jeg har uttrykt meg dumt eller uklart og kanskje har blitt misforstått.

                Når jeg skriver kan jeg stoppe opp og redigere underveis. Jeg kan reflektere over det jeg har skrevet, om jeg har uttrykt meg klart nok og om det gir mening. Jeg kan føye til noe etter hvert. Kanskje dukker det opp en ny tanke som passer inn i sammehengen og skaper en bedre helhet. Når jeg ser hva jeg har skrevet opplever jeg ofte at det blir tydeligere for meg selv hva jeg mener og hvorfor. I samtale med andre, og da særlig når flere er samlet, kan jeg ha problemer med å holde tråden eller tenke helt klart. Kanskje snubler jeg i ordene og glemmer hva jeg ville fram til. Jeg kan gå i fella med å sammenligne meg med andre, med henne som alltid uttrykker seg så klokt og presist eller han som fører så godt gjennomtenkte ressonementer.

                Å skrive opplever jeg mer som en prosess. Det begynner med en ide, og da kan jeg merke en inspirasjon som gjør at ordene flyter lett. Det er som om teksten «lager seg selv» uten at jeg trenger å tenke noe særlig. Slik er det ofte i begynnelsen av et arbeid, men på et eller annet tidspnkt føles det som om jeg står fast. Jeg finner ikke de riktige ordene og opplever at jeg bare gjentar meg selv. Jeg tenker at jeg ikke har mer å tilføye, men at det heller ikke føles riktig å avslutte. Da legger jeg bort arbeidet noen timer eller dager, og så plutselig kan det løsne. Men jeg kan også ha «tørkeperioder» hvor jeg ikke greier å skrive i det hele tatt, og det kan vare i uker eller måneder.

                Det å skrive kan være gledesfyllt når det går lett og være tungt i de perioder alt virker til å stoppe opp, noe jeg vil tro gjelder alle skapende aktiviteter. Selv skriver jeg bare på hobbybasis, jeg har ingen tidsfrister å forholde meg til og heller ingen inntekt av de små refleksjonene jeg lar komme til uttrykk. Men det gir en tilfredsstillelse i seg selv å kunne strukturere og sette ord på tankene. Selv om ingen andre skulle lese det jeg skriver, kan jeg gå tilbake i ettertid og se hva jeg har tenkt og hva jeg har vært opptatt av. For meg er det en måte å bli bedre kjent med meg selv på. Jeg kan gå tilbake til ting jeg har skrevet for ti, tyve, tredve år siden eller mer og tenke: «Dette kunne jeg også ha sagt i dag».

                Vi utvikler oss gjennom livet ved at vi gjør oss nye erfaringer og tilegner oss kunnskap. Selv har jeg blant annet i mange år levde med alvorlig sykdom og lært mye av både det og andre opplevelser jeg har hatt, både på godt og vondt.

               Men selv om jeg har lært mye av erfaringer og kanskje er blitt litt tryggere på meg selv og kanskje litt klokere på noen områder, så ser jeg at jeg har de samme grunnholdningene nå som jeg har hatt det meste av mitt voksne liv.