Utviklingshemmede

I 1991 ble den såkalte HVPU reformen innført. De store institusjonene for psykisk utviklingshemmede skulle avvikles og beboerne tilbakeføres til sine hjemkommuner. Stort sett innebar det egne lelligheter i små gruppeboliger eller rekkehus og med personale tilgjengelig dag og natt, men med et mål om at beboerne skulle bli mer selvstendige og i størst mulig grad greie seg selv. Intensjonen var at de skulle få et bedre og mer normalisert liv og bli integrert i lokalmiljøet i den grad det lot seg gjøre.
Intensjonene var gode, men dessverre var det mye som slo feil. Det var store forskjeller i funksjonsnivå, mange ble plassert i boliger sammen med folk de ikke passet sammen med, og det ble ikke altid tatt hensyn til individuelle behov. Selv om mange uten tvil fikk det bedre, var det andre som ble mer ensomme, som hadde minimal kontakt med familie og savnet gamle venner som de hadde delt hverdagen med i åresvis.
Jeg jobbet i en slik bolig i flere år fra begynnelsen av 1990-tallet og skrev noen tekster om hvordan jeg tenkte meg det kunne føles sett fra beboernes ståsted. Alle personene jeg skriver om er oppdiktet.

 

Hvem er de?

Hvem er de utviklingshemmede?
Er de fremmede, skremmende, søte og rare
eller litt annerledes bare?
I et hus i en rekke, midt på en slette,
bor fire personer som kalles dette.
De ligner ikke hverandre – å nei,
de ligner seg selv slik som du og jeg.
Om Kari og Per og Anne og Kjell
er sånn eller slik, får du dømme selv.

Hjelperne.
Det er også mange som arbeier i huset. De kommer for å hjelpe til, for de som bor der greier seg ikke så godt alene.
Noen av hjelperne kommer bare om natta, og noen kommer bare av og til og noen nesten hver dag. Noen om morgenen og noen om kvelden. Det er Liv og Turid og Lisbeth og Vibeke og Tom. Noen er ganske snille og noen ganske strenge, og noen bare maser og andre bryr seg ikke, og alle er veldig forskjellige.
Akkurat som de som bor der.

Kari.
Kari kan ikke snakke, og det er slitsomt å ikke bli forstått.
Det er ikke alle som skjønner de lydene hun lager eller hva hun prøver å si med faktene sine. Noen ganger klorer hun seg til blods eller stanger hodet i veggen. Det gjør hun når hun er fortvilet, men det hender også at hun er glad, og da liker hun å danse. Det er sjelden Kari greier å holde seg helt i ro, så hjelperne blir ganske slitne. Av og til blir Kari fryktelig sint, og da kaster hun ting og møbler rundt omkring eller hun klorer og lugger personalet. Det hender også at hun hyler høyt bare for at de skal se henne og snakke til henne. Det er bedre at noen skjenner enn at de later som hun ikke er der.

Kari liker musikk, hun danser, smiler og ler.

Hun klapper takten og hopper omkring,
om hun blir sliten gjør ingen ting.
Men hjelperne blir trette
og ber henne slutte med dette.

Per.
Per er rolig, snill og grei,
og han sier aldri nei.
Han er flink og kan det meste
og er enig med de fleste.
Derfor blir Per ofte oversett.

Egen leilighet.
Når Per er alene sitter han på en stol og stirrer inn i veggen. Per er ofte alene. Oftere og oftere. Før bodde Per på en institusjon og hadde mange mennesker omkring seg. Nå bor han alene i en rekkehusleilighet.
Per hadde ikke mange venner før heller, men der var alltid noen som lagde lyder omkring ham. Nå kommer de bare for å vekke ham om morgenen, hjelpe litt til med frokosten og passe på at han dusjer og barberer seg før han går på dagsenteret. Om ettermiddagen kommer de innom med ferdig middag og minner ham om oppvasken. De sjekker om det er nok mat i kjøleskapet og om det er tøy som skal vaskes. Om kvelden kommer de innom for å minne ham på å spise kveldsmat og å pusse tennene før han legger seg. Men Per er en flink og rolig gutt. Han lager ikke noe bråk og protesterer aldri, derfor får han oftest være i fred. Per har fått fin, egen leilighet og privatliv. Alle synes han bør være fornøyd.

Anne.
Anne er flink til mange ting, og hun trives godt i egen leilighet, men hun synes ikke husarbeid er noe gøy. Det er mange ting som er gøyere og viktigere, men det vil ikke hjelperne forstå. Noen ganger blir Anne sur og skjeller og smeller eller bare stikker av for en stund. Noen av hjelperne gidder ikke krangle, og så gjør de jobben for henne, men andre gir seg aldri. På en måte synes Anne det er greit, for hun skjønner det er hennes ansvar. Egen leilighet, eget ansvar – det høres fint ut. Men hun skjønner ikke vitsen med at det må være så ryddig der bestandig. Hvis hun har ansvar må hun vel få lov til å bestemme det selv.

Normalisering.
Anne vil helst bestemme selv.
Hun vil ha det rotete.
Hun trives i rotet sitt.
Hjelperne trives ikke så godt med rot.
De synes ikke rot er helt normalt.
Og Anne skal normaliseres.

Kjell.
Kjell er en glad gutt. Folk er glad i kjell, og Kjell er glad i folk.
Han liker å gå på diskotek og danse, og han liker å synge. Han snakker til alle, og alle snakker til ham. Han har en liten, rund kropp og store bollekinn. Han liker å klemme på folk, og han smiler nesten bestandig.

Hei .
Hei! sier Kjell.
Hei, Kjell!
Hei! sier Kjell.
Hei, hei!
Hei! sier Kjell.
Kjell sier hei når han er glad til mennesker som går forbi, og mange sier hei igjen og mange smiler, men noen få blir sure, og noen blir rare i ansiktene sine. Det er gøy å se hvordan ansiktene til folk kan forandre seg.

 Nye tiltak.

Kari kaster en kopp i golvet. Koppen blir knust. Turid finner et feiebrett og kost. - Fei opp etter deg Kari! Sier hun med sint stemme. Kari feier opp.
Neste gang Kari kaster noe i golvet som blir knust, er det ingen som sier noe. Alle later som ingenting, og Vibeke feier opp alt sammen alene. - Nå har de nok pønsket ut noe nytt igjen, tenker Kari.
Men det varer ikke så lenge. Kari kaster flere og flere ting i golvet, og hjelperne blir mer og mer slitne. Og snart er alt ved det gamle igjen.

 Lørdagskos.

Per liker lørdagskvelden best.
Da er det alltid spleisefest.
Pizza eller gryterett og masser av brus
eller nybakte boller og kakao i krus.

Per får lov til å hjelpe til. Han rører i grytene og dekker bordet, tømmer søppel og rydder. De andre beboerne er ganske late og gjør nesten aldri noe. Men Per liker å føle seg nyttig. Det er fint å arbeide sammen med hjelperne. Han føler seg litt viktigere da – nesten som om han var en av dem.

 Venner.

Anne har mange venner og nok å gjøre i fritida. Hun har støttekontakten på mandager og håndballgruppa på tirsdager og fritidsklubben annenhver onsdag og svømmehallen på torsdager. I helgene slapper hun av i leiligheten alene. Hun har ingen slike venner som kommer på besøk til henne, og hun blir heller aldri invitert hjem til noen av de hun treffer i fritida.
Støttekontakten er den eneste som tar henne med på kino eller restaurant, men hun får betalt for det. Det samme gjelder miljøarbeiderne som kommer for å hjelpe henne i leiligheten, og selv om de ofte er hyggelige og later som de er venner, er de for opptatt av å mase på henne og å påpeke alt hun ikke gjør godt nok.
Det hadde vært fint å ha noen venner som godtok henne som den hun er.

 

Kjell klemmer fremmede folk.

Det må du ikke gjøre, sier Tom.
Det gjør da ingen ting, sier folk.
Men det er ikke normalt, sier Tom.
Men det er jo bare søtt, sier folk.
Men Kjell er voksen mann, sier Tom.
Men han har ingen forstand, sier folk.

Jo visst har Kjell forstand, tenker Tom, men det har visst ikke dere, og er det nødvendig å snakke over hodet på ham, men det sier han ikke høyt. Han sier:
Han forstår da noe, og det er nødvendig for oss å trene ham opp til å oppføre seg mer normalt ute blant folk, skjønner dere.
Og Kjell står ved siden av og lytter taust og forstår.

 Kjell, sier Liv. - Hva vil du ha?

Rød! sier Kjell.
Hva, sier Liv. Rød tapet? Nei det går ikke.
Jeg synes du skal velge en av disse.
Den, sier Kjell.
Ja, jo – men hvorfor ikke den? sier Liv.
Synes du ikke den er fin?
Jo den! sier Kjell.
Ja, sier Liv. Den var fin!
Så flink du er til å bestemme selv Kjell!

 

Alle kan noe.

Kjell kan danse, og han kan synge litt.

Kari kan også danse, men hun kan ikke synge.
Hun kan heller ikke snakke, men hun kan lagelyder for å fortelle hva hun vil.

Anne kan snakke og synge, men hun kan ikke danse. Men hun kan løpe veldig fort.

Per kan telle til hundre og skrive navnet sitt og spille munnspill.

Alle kan noe. Ingen kan alt.
Noen er flinke til èn ting og andre til en annen ting.
Alle kan noe.