Egne dikt

 

                I mine yngre år skrev jeg ikke mye av den slags tekster jeg deler i denne bloggen, men det ble ett og annet dikt innimellom, eller tilløp til dikt. Mange var dårlige eller ujevne – jeg kunne være fornøyd med en eller flere strofer, men så sa det stopp, og jeg ga mer eller mindre opp. Jeg har spart på enkelte av disse diktene, såvel ferdige som uferdige, de første av dem daterer seg tilbake til slutten av 1970-årene. Jeg hadde to særlig aktive perioder: 1977-78 og 1995-98, og her vil jeg dele noen av de diktene jeg selv er mest fornøyd med. Det første skrev jeg i Volda i 1977 eller 1988, da jeg studerte sosialpedagogikk ved Distriktshøgskolen der, og det er inspirert av en forelesning i psykologi.

 

             Tapeten.

Først da de kom til tapeten begynte de virkelige problemene,

for henne var det viktig å friske opp tilværelsen

med blomster og glade farger,

han derimot ønsket helhet og harmoni.

Det hele utartet seg slik at alle små praktiske problemer

skapte en stor kløft mellom dem,

og det var lenge før de skjønte

hva det hele egentlig dreide seg om.

 

               Jeg skrev flere dikt de to årene jeg bodde i Volda, og på den tiden vekslet jeg mellom å skrive på nynorsk og på bokmål. Her er noen eksempler.

 

          Ord

Ord – kvifor bry seg med ord,

ord kan aldri uttrykke kjensler,

seier aldri sanninga heilt.

Det blir for mange av dei, eller for få,

og ofte blir dei brukt på ein feil måte.

Ord aleine er aldri nok.

 

          Visdom

Visdom kommer ikke med årene,

visdommen var i barndommen

og ble gradvis tatt fra oss,

helt til vi bestemte oss for å finne den igjen,

men de ferreste bestemte seg for det.

 

               3 uten tittel

-  Vegen du går er ikkje så viktig som vegane du aldri såg.

 

 - La oss ta av oss maskene våre,

    la oss bryte spelet vårt

    og bli DEG og MEG.

 

  -  Barn, lån meg ditt liv,

     la meg leve i di verd,

     sjå med dine augo,

     tenkje dine tankar.

     Lær meg å skjøne

     det som har blitt borte

      i mitt liv.

 

                Etter oppholdet i Volda hadde jeg et langt opphold i diktskrivingen, iallfall har jeg ikke tatt vare på noe fra de årene, men så fikk jeg en ny raptus siste halvdel av 1990-tallet. Jeg bodde da i Kristiansand.

  

          Håp (1995)

En dag skal alle brikkene falle på plass

og vi skal bli det vi er ment å være

for hverandre, for oss selv og for helheten.

  

          Stopp opp og lytt! (1995)

Vær stille, stopp opp og lytt!

Å kaste bort tiden kan være nettopp å forbruke tiden,

Å kaste seg ut i all verdens aktiviteter

kan være å misbruke tiden.

Tiden er her og nå.

Øyeblikket er det eneste sikre,

øyeblikket og døden.

Ingen ting haster.

Døden kommerav seg selv.

 

           Bare du duger (1996.

Jovisst duger du, alle duger på sitt vis

til sin spesielle oppgave.

Ingen andre kan gjøre den for deg.

Du er alene deg på jorda.

Ingen andre kan fylle din plass.

Ingen andre enn du duger som deg.

 

          Du (1997).

Et mislykket, middemådig, mindreverdig individ?

Eller er du noe mer og større?

Du rommer et menneske.

I deg bor det lekende barnet,

den vakre, forelskede unge jenta,

den omsorgsfulle mor eller far,

den alltid trofaste venn,

den gamle, vise mann eller kvinne,

fornuft og følelser,

svakhet og styrke.

I deg bor en stor kunstner og poet,

alle bildene du bærer i deg

eller har malt for ditt indre blikk,

og de vakre ordene du aldri fikk uttrykt.

I deg bor gleden og sorgen,

lykken og kjærligheten.

  

          Gal/normal (1997)

Å være menneske er slitsomt for det meste,

tenke tanker som må skjules for de fleste.

Høflighet og diskresjon, har utvilsomt sin misjon,

men det ville være herlig av og til å bare være ærlig.

Tenker tanker som er «gale», det gjør alle vi «normale»,

men ved å si det som det er, blir man sjelden populær.

Er de fleste av oss gale, vi som kaller oss normale?

Da er jo de gale de normale.

 

           Akkurat nå (1997)

Akkurat nå er livet, akkurat nå

ikke i morgen

ikke i går,

men nå.

 

 

          Barn-dommen (1997).

Barn dømmes ofte til livsvarig fengsel

uten forsvar,

og ute av stand til å føre sin egen sak.

 

          Trær og fugler (1997).

Trær er så rotfaste, trauste, bestandige.

Trær bukker sjelden under.

Fugler, derimot, er flyktige,

de farer hit og dit,

men de finner hvile i trærne,

der bygger de ofte sine reir.

 Fugler er fri, trær er bundet til jorda.

Trær kan ikke flykte,

men de fryder seg kanskje over fuglenes sang

og over deres lette vingeslag.

Mennesker er litt som trær og litt som fugler.

Bundet til jorda er vi nok på denne siden av livet.

Senere blir vi kanskje mer som fugler.

 Men også i vårt jordbundne liv er vi stadig på flukt

fra oss selv og fra den jord vi er en del av.

Slik håper vi kanskje å finne friheten.

 Men fuglenes frihet ligger ikke i flukt,

de flykter ikke fra seg selv,

de bare er det de er bestemt til å være.

Vi har mye å lære av fuglene.

Og vi har mye å lære av trærne.

 

            Uten tittel (2003).

Du søker i bøker, men alt du trenger å finne

finnes der inne.

 Du lytter til andre,

men det er din egen vei du må vandre.

 Hva andre enn måtte mene,

din vei må du gå alene.