Å leve med kreft

             Jeg må skrive litt om hvordan det er å leve med kreft, med metastatisk brystkreft, som jeg ifølge ekspertene ikke kan bli frisk av, men som i beste fall kan holdes i sjakk med hormonmedisiner, cellegift og strålebehandlinger – så lenge det virker. Jeg vil si litt om hvordan det er å ha en slik diagnose hengende over seg, men også om hvordan andre mennesker reagerer i forhold til deg.

            Jeg fikk brystkreft på slutten av år 2000. En tumor eller svulst på ca. 2 cm i diameter, som ble oppdaget ved mammografi og som jeg fjernet ved brystbevarende operasjon. Ved kontroll ble det også oppdaget forgreininger av forstadier til kreft, og jeg ble da anbefalt å fjerne brystet, som jeg gjorde i januar 2001. Jeg hadde ingen spredning til lymfeknuter eller andre steder og kunne da regne meg som kreftfri, men skulle ta hormonmedisiner og gå til jevnlige kontroller de neste fem årene. Jeg møtte mye sympati og omtanke fra venner og bekjente, noe som holdt meg oppe ved siden av at formen var bra og det å mangle et bryst ble etter hvert en vane (jeg fikk operert inn nytt bryst fra eget vev et par år senere). Selv om jeg den første tiden var redd for tilbakefall og grudde til hver ny kontroll, slappet jeg av etter som årende gikk. Jeg hadde fått høre at etter fem år var sjansen for tilbakefall liten, så jeg var for det meste ved godt mot.

            Ti år etter første kreftdiagnose ble det oppdaget en liten tumor i det andre brystet. Denne var av mildeste kategori og ikke hormonfølsom som den første, så det dreide seg ikke om tilbakefall, men jeg skulle nå ha både strålebehandling og oppfølging i de neste ti år på grunn av nye retningslinjer, ikke fem år som tidligere. Når jeg tenker tilbake på det nå, tror jeg denne siste svulsten ville gått tilbake av seg selv uten behandling. Den ble også oppdaget ved mammografi, og legene var usikre. De trodde lenge det var snakk om en betennelse, men etter flere biopsier fant de likevel kreftceller, og da var det bare å følge de retningslinjer som gjaldt. Men selv om jeg i dette tilfelle kan ha vært offer for overdiagnostisering, gikk det ikke mange år før jeg igjen fikk en kreftdiagnose, og denne gang mye mer alvorlig: Metastatisk brystkreft.

            I 2014 oppdaget jeg selv noen forandringer rundt øynene, at høyre øye ble smalere og at det etter hvert vokste fram en kul på øyelokket. I begynnelsen ble ikke dette tatt alvorlig. Verken leger eller øyeleger mistenkte kreft, noe som medførte flere måneders forsinkelse før det endelig ble konstatert tilbakefall fra den opprinnelige brystkreften fra 2000. Det viste seg at jeg hadde metastatisk brystkreft med spredning til øyehule og skjelett. Jeg ble umiddelbart satt på hormonmedisiner, og etter enda en del forviklinger, som jeg ikke skal komme inn på her, kom jeg endelig til behandling og oppfølging ved Senter for kreftbehandling i Kristiansand.

            Å leve med en slik diiagnose er nok veldig ulikt for hver og en av oss som er rammet. Siden metastatisk kreft regnes som uhelbredelig, er det nok en tøff beskje å få for de aller fleste, men vi kan i stor grad lære oss å leve med det. Først og fremst er det viktig å akseptere det vi ikke kan forandre, men det betyr ikke at vi trenger å gi opp. Det er mye vi kan gjøre for å opprettholde god helse og livskvalitet og som kanskje kan bidra til å legge noen ekstra år til livslengden.

            Jeg er klar over at dette ikke er like lett for alle. For unge mennesker, kanskje med små barn, må det være ekstra vanskelig. Mange har store smerter og ulike plager som både kan skyldes bivirkninger av behandling og selve kreftsykdommen. Da er det ikke lett å tenke positivt, og det trenger man heller ikke å gjøre. La de negative følelsene få utløp, det er bra, men det som er mindre bra er å bli hengende fast ved slike følelser. Å av og til kunne fokusere på noe som er positivt, noe man er takknemlig for, det tror jeg er bra for alle.

            Selv har jeg på mange måter vært heldig. Det nermer seg sju år siden tilbakefallet, og jeg er nå en eldre dame. I disse årene har jeg gått på ulike typer hormonmedisiner, hatt flere strålebehandlinger og går nå på en cellegiftbehandling som gir få bivirkninger. Jeg har ikke vært utsatt for store plager eller smerter som svært mange andre. Kreften har i perioder henholdsvis spredd seg videre, vokst eller skrumpet inn etter hvert som medikamenter har sluttet å virke og ny behandling har blitt prøvd ut, men for det meste har det holdt seg stabilt i disse årene og jeg lever livet mitt som før. Jeg har vært opptatt av hva jeg selv kan gjøre for å holde sykdommen i sjakk. Jeg har fokusert mye på kosthold, hva jeg bør unngå av mat og drikke, og hva som er bra for meg. Jeg er opptatt av at maten skal være ren med minst mulig sprøytemidler og tilsetningsstoffer. Jeg vet også at det er viktig med mosjon og trening, og selv om jeg der ikke er blant de beste, prøver jeg å gå tur hver dag og tar jevnlige yogaøvelser. Og så gjør jeg ting jeg har glede av. Jeg synger i kor, går på konserter og i teater, på kurs og foredrag og andre aktiviteter som engasjerer meg. Nå bor jeg tilfeldigvis i en større by, så slikt er ikke like tilgjengelig for alle, men det gjelder å finne noe som passer den enkelte. Jeg har også hatt stor glede av å reise, men på grunn av Koronapandemien som har herjet det siste året,har det vært begrensninger på det meste. Det er likevel mye å glede seg over. Naturen med sine farger og skiftende uttrykk eller det å kunne ta i bruk kreativiteten, enten det gjelder tegning/maling, skriving eller kakebaking, strikking eller snekring – det er alltid noe vi er mer eller mindre gode til og som kan utvikles videre.

            Dette var noen eksempler på hva jeg selv gjør og som jeg tror har bidratt til at jeg fortsatt lever og lever godt med uhelbredelig kreft. Jeg liker ikke ordet «uhelbredelig». Selv om det pr. i dag ikke finnes behandlingsmetoder som kan helbrede metastatisk kreft, så dukker det stadig opp nye muligheter, og spesielt i min alder har jeg kanskje like stor sjanse til å dø med kreft som av kreft. Til daglig kretser ikke tankene mine så mye om sykdommen. Jeg er som alle andre opptatt av hva som skjer i verden, i Norge og i mine nermeste omgivelser.

            De fleste som vet jeg har uhelbredelig kreft takler det på en god måte.De forholder seg til meg som normalt. De viser omsorg og interesse for hvordan det går, men jeg opplever ikke at noe er forandret i forholdet mellom oss. Jeg ønsker å være åpen om diagnosen min, så det hender jeg forteller om den til folk jeg ikke kjenner særlig godt, og da har jeg møtt ulike reaksjoner. I noen få tilfelle blir folk tydelig ille berørt. De får det plutselig veldig travelt eller skynder seg å snakke om noe annet. Jeg har opplevd at folk jeg trodde jeg hadde god kontakt med og tidligere har pratet mye med har trukket seg unna. Det føles ubehagelig og har ført til at jeg har blitt mer forsiktig med hvem jeg åpner meg for. Heldigvis virker det som de aller fleste ser meg som den personen jeg er med eller uten kreft.

            Jeg er den samme som før kreftdiagnosen, men kanskje med en større bevissthet om hvor sårbare vi er, hvor heldig jeg er som fortsatt kan leve et normalt liv og alt jeg har å være takknemlig for. De fleste av oss har ting vi sliter med, vanskelige ting vi har opplevd, vanskelige familieforhold, bekymringer i forhold til egen helse eller sine nærmeste. Å leve med kreft eller annen alvorlig sykdom kan være vanskelig, men jeg tror mange har det verre enn meg. Folk som lever i stor fattigdom, mennesker på flukt, som er tvunget til å leve i uverdige forhold i flyktningleirer, de som lever i en krigssone – det er mange eksempler. Vi trenger å minne oss selv om at ingen av oss er udødelige. Vi bør prøve å leve så godt vi kan mens vi lever og samtidig sende en tanke til de som har det vanskeligere og så prøve å bidra der vi kan.