Takknemlighet

           

            Vi kjenner aldri en tings verdi før vi har mistet den.

                                                    Miguel De Cervantes

 

 

               Når jeg skriver dette, 17. mars 2020, er Norge som resten av verden, rammet av en alvorlig krise: Coronaviruset, en pandemi som har et enormt smitteomfang og som for mange har medført alvorlig sykdom og også flere dødsfall. For i størst mulig grad å begrense smitteomfanget, har norske myndigheter innført drastiske tiltak. Skoler og barnehager er stengt, folk som kommer fra utlandet blir satt i hjemmekarantene, de fleste flyavganger er innstilt, kulturarrangementer er avlyst, kino, teatre og restauranter er stengt, nærkontakt med andre er sterkt begrenset samt mye mer. Og ennå er vi bare i startfasen av epedemien. Dette er noe vi aldri har opplevd før og forhåpentligvis noe som kan mane til ettertanke.

               Vi lever i et av de rikeste land i verden. Få av de som er født og oppvokst i Norge har opplevd krig, hungersnød eller forfølgelse. Vi er vant til å ha et stort forbruk, vi er blant de folk i verden som reiser mest, vi bruker mye på fornøyelser og ofte unødvendige luksusartikler. Og så skjer det plutselig noe som begrenser både vår bevegelsesfrihet og vår livsstil forøvrig. Og det er da det kan være lurt å stoppe opp og tenke på at ingen ting av det vi har er noe vi kan ta for gitt. Husker vi å være takknemlige for alt som er bra i våre liv? For at vi er friske, at våre barn er friske, at vi har frihet og gode velferdsordninger og at vi kan spise oss mette hver dag? Det er lett å ta alt dette som en selvfølge, men det er ikke det. Det er ikke en selvfølge at vi skal være mer priviligerte enn de fleste andre på denne kloden, selv om vi tilfeldigvis er født i et rikt og fredelig land. Det er derfor mitt håp at dette Coranaviruset kan være en vekker og en lærepenge for oss alle. At vi viser solidaritet med hverandre. At vi viser hensyn og omtanke for de av oss som er ekstra sårbare.

               Selv tilhører jeg en høyrisikogruppe både med hensyn til alder og ved at jeg lider av alvorlig sykdom. Jeg lever med kreft med spredning og vet at jeg er ekstra utsatt siden jeg går på cellegift og har nedsatt immunforsvar, men likevel tenker jeg at jeg har mye å være takknemlig for. Mange i min situasjon har det mye verre; de er unge, har små barn og skulle hatt et langt liv foran seg, mens jeg har lagt det aller meste av livet bak meg. Men jeg er takknemlig for at jeg fortsatt lever og lever godt. Jeg er frisk nok og har muligheter til å delta i de fleste aktiviteter jeg har interesse for. Jeg er takknemlig for at sansene mine fungerer, for syn og hørsel, at jeg kan gå på mine to ben, at jeg kan kommunisere med andre og mye mer som de fleste har lett for å ta for gitt.

               Jeg mener at vi alle har mye å være takknemlig for uansett begrensninger, og håper derfor at Coronaviruset kan få mange til å stoppe opp og tenke. Det kan være tøft mens vi står midt oppe i det, noen mister jobben eller livsgrunnlaget sitt, noen blir alvorlig syke og vil i verste fall dø av sykdommen. Men på sikt både håper og tror jeg at det likevel kan komme noe positivt ut av det, at flere og flere vil innse hvor mye de har å være takknemlige for og hvor viktig det er at vi tar ansvar og viser omsorg for hverandre og fellesskapet.