Tro og livssyn

                     En ting er å tro at du er på rett vei,

                     noe annet er å tro at din vei er den eneste.

                                                                        Paulo Coelho

 

             Vi tror ulike ting og har ulike verdier. Vi vokser opp i ulike kulturer hvor oftest én religion er dominerende. Fra barnsben av lærer vi gjerne at dette er sannheten, det er dette vi skal tro på, og vi følger da de ritualene som hører til uten å stille spørsmål. I Norge ble vi ved dåpen automatisk medlemmer av Den norske statskirke. Vi feirer kristne høytider som jul og påske, og det er fortsatt mest vanlig med kirkelige vielser og begravelser. I andre land er det andre religioner og skikker som dominerer. En «god» muslim faster under Ramadan og ber fem ganger om dagen. Det er likevel stor forskjell på i hvor stor grad de troende utøver sine ritualer, enten de er kristne, muslimer eller tilhørende andre religioner.

             Siden jeg selv er født og oppvokst i Norge, døpt i den norske kirke og oppdradd i kristen tro, er det den religionen jeg kjenner best til. I min barne- og ungdomstid på 1950- og tidlig på 60-tallet var det strenge regler for hva som sømmet seg og hvordan man burde leve. Samboerskap mellom ugifte av motsatt kjønn var utenkelig, å få barn utenfor ekteskap var skambelagt og homofili var forbudt ved lov fram til 1972. Disse reglene har gradvis blitt lempet på. I dag kan homofile gifte seg og samboerskap er blitt normalisert, selv om det fortsatt fordømmes i enkelte kristne miljøer.

             Jeg meldte meg ut av den norske statskirken i 1970-årene. Det var en tid med mye fokus på kvinnefrigjøring og likeverd mellom mennesker, og mange med meg syntes at kirken var for konservativ og dogmatisk. Min «Gudstro» stemte ikke overens med den kristne trosbekjennelse og med synet på synd, frelse og fortapelse for å nevne noe. Jeg er i dag medlem av Kvekersamfunnet, som stemmer mer overens med egne verdier, men har all respekt for andre religioner og andres tro, såvel som for ikke-troende. Og når det gjelder den norske kirke har den forandret seg mye i løpet av de senere år. Den er ikke lenger statskirke, den er blitt mer åpen og inkluderende og har mer aksept for annerledes tenkende. Selv om mange fortsatt holder fast ved gammelt tankegods, er kirken i det store og hele mer tilpasset samfunnet og den tiden vi lever i.

             Vi har etter hvert blitt et mer flerkulturelt og flerreligiøst samfunn, fra de første pakistanske arbeidsinnvandrere kom til Norge fra slutten av 1960-tallet til i dag, hvor mange flyktninger og asylsøkere har kommet hit og blitt en del av samfunnet vårt. Mange nordmenn er negative til innvandrere, og her er ofte kirken den som har vist mest toleranse og medmenneskelighet. Den var blant annet tidlig ute med å tilby kirkeasyl til flyktninger som hadde fått avslag på søknad om opphold.

             I dag er skepsisen til ikke-vestlige innvandrere utbredt blandt mange nordmenn, og spesielt er det muslimer som får gjennomgå. Argumentene som går igjen er at de truer norsk kultur, at de ikke ønsker å tilpasse seg, at mennene er voldelige og kvinneundertrykkende og at de ønsker å «islamisere» samfunnet og innføre sharia-lover i Norge.

             Selv er jeg ikke redd for verken muslimer eller folk tilhørende en hvilken som helst religion, men jeg er redd for fanatisme eller fundamentalisme, og det finner vi innen alle religioner. Jeg tror på menneskeverd og at vi med ulike religioner kan leve sammen i fellesskap, at vi kan berike hverandre og lære av hveandre. De fleste muslimer er gode og fredelige mennesker, som de fleste kristne eller hinduer. Jeg tviler på at det vil bli et flertall av muslimer i Norge, som enkelte ser ut til å tro, og om så var, hva så? Vi har religionsfrihet i Norge, og de fleste muslimer er dessuten opptatt av å følge landets lover. I alle fall er det lite sannsynlig at de få som ønsker noe annet vil greie å diktere samfunnet etter sin lære. Vi lever i en globalisert verden, og etter som vi blir bedre kjent med hverandre, vil vi lære oss å forstå hverandre bedre og å tilpasse oss hverandre. Og på samme måte som kristendommen og den norske kirke har gjennomgått forandringer, tror jeg også islam vil tilpasse seg tiden vi lever i og samfunnet de er en del av. Alle religioner har feil og mangler, men alle har også noe godt i seg. Mennesker er ikke sin religion, og spesielt mennesker på flukt, innvandrere og flyktninger, trenger vår forståelse,ikke vår forakt. De trenger å bli møtt med kjærlighet og respekt, ikke hat og sjikane. Først og fremst er vi alle mennesker, og vi kan lære oss å leve godt sammen og å lære av hverandre i stedet for å la ulike religioner og skikker skape barrierer mellom oss.