Å skape fred

 

         Fred er ikke en tilstand hvor det ikke er krig, men en dyd, en sinnstilstand, en disposisjon for velvilje, tillit og rettferdighet.

                                                        Baruch Spinoza

 

 

 

            Fred kan vi oppleve på mange plan; fred i verden, i landet vårt, fred med våre nærmeste eller fred i sinnet. Vi kan tenke på fred som fravær av krig og konflikt, men selv om vi har fred nasjoner imellom eller mellom folkegrupper, kan vi føre mange kamper i vårt indre. Det kan dreie seg om indre konflikter i forhold til oss selv og til andre. Vi bebreider oss selv for noe vi har gjort eller sagt. Vi tenker at vi ikke er gode nok, flinke nok, kloke nok, modige nok eller sterke nok, men like ofte handler de indre krigene og konfliktene om forholdet til andre. Noen har oppført seg dårlig mot oss, og vi føler oss dypt krenket. Vi får hevntanker og fører utallige indre samtaler om hvordan vi best kan ramme den andre. Vi kan velge å utagere, gå i forsvar eller eller direkte å angripe den andre verbalt. Ingen av delene fører til god kommunikasjon. Vi snakker da som regel forbi hverandre og er lite opptatt av å lytte.

             Skal vi skape fred, enten det gjelder i personlige relasjoner, i forhold til ulike trossamfunn eller mellom nasjoner, må noe av det viktigste være å kunne lytte. Vi må lytte til oss selv og til følelsene våre, vi må gå i dialog med hverandre og bestrebe oss på å forstå hvordan den andre tenker og hvorfor det er slik. Vi trenger ikke å være enig. Fordi vi er vokst opp i ulike kulturer med ulike religioner og skikker eller har ulike erfaringer, kan det være vanskelig, kanskje umulig, å forstå hverandre til bunns, men kan vi lære å respektere hverandre som mennesker i stedet for å angripe hverandre, har vi oppnådd mye. Vi har lett for å fordømme folk som skiller seg ut, som ikke oppfører seg eller tenker slik som oss, men som mennesker er vi alle likeverdige.

             Dessverre er det likevel slik at noen ikke er interessert i verken å forstå eller lytte til sine motparter. Ofte handler de ut fra maktbehov, eller det kan være økonomiske interesser som ligger bak. Når det gjelder krig mellom nasjoner spiller gjerne slike ting en større rolle enn ulikhet i forhold til religion eller kultur, men det samme kan være tilfelle på det private plan. Eksempler på at penger kan spille en rolle, kan vi se i enkelte arveoppgjør, som kan føre til dyp splittelse og uvennskap innad i familier.

             Å leve i fredelig sameksistens med hverandre, tross interessemotsetninger, kan være en utfordring for noen og enhver av oss, men ikke desto mindre er det noe vi alle skulle strebe etter. Skal vi bidra til å skape fred i verden, trenger vi først og fremst å begynne med oss selv. Vi kan begynne med å verdsette oss selv for den vi er og være fornøyd med det vi har. Dernest må vi lære å godta at andre har andre verdier og preferanser, selv om vi ikke nødvendigvis liker alt de står for. De aller fleste av oss tar nok avstand fra vold, men i stedet for bare å fordømme, kan det være på sin plass å reflektere over hva som fører til vold. Det trenger ikke å være slik at de som tyr til vold er onde mennesker. Det som ligger bak kan være frykt, sterk frustasjon eller det å føle seg presset til å utføre voldelige handlinger. Voldsutøvere er også mennesker med både gode og mindre gode egenskaper, noe som gjelder de fleste av oss. Skal vi bidra til å skape fred, er det viktig at vi går foran som gode eksempler. Vi må lære oss å snakke med hverandre, ikke om hverandre. Vi må støtte og hjelpe de som er dårligere stilt enn oss, ikke trakkasere eller snu ryggen til. Vi er raske til å felle dommer over andre, men før vi gjør det, bør vi kanskje se litt på våre egne voldstendenser eller uheldige sider og søke å gjøre noe med det. Vi påvirker hverandre på godt og vondt, så det beste vi kan gjøre for å skape en positiv forandring, er å begynne med oss selv.