Skam

 

          Ethvert menneske sleper med seg en hemmelig skam.

                                                                  Aksel Sandemose

 

             Alle har vi nok kjent på følelsen av skam fra tid til annen. En følelse av at vi dummer oss ut eller blir «avslørt», og som medfører at vi prøver å unngå å bli sett, vi ønsker å skjule oss. Skamfølelse har sin opprinnelse fra vår tidligste barndom. Den overføres fra generasjon til generasjon og er også kulturbetinget. Skam er noe vi lærer. Når andre reagerer negativt på noe vi gjør eller hvordan vi er, vil vi lett tenke at noe er galt med oss. Vi er ikke flinke nok, vi er ikke slik vi «burde» være. Vi lærer å føle oss mislykket.

             Vi trenger å bli akseptert og bekreftet av andre, og det kan derfor være vanskelig å bryte med normer som til enhver tid er gjeldende. Det som er godtatt i noen kulturer, kan være svært skambelagt i andre, og det samme gjelder i forhold til ulike tidsepoker. I vår vestlige kultur har mye forandret seg i løpet av et par generasjoner. Tidligere var det for eksempel en stor skam å føde barn utenfor ekteskap, samboerskap var utenkelig, for ikke å snakke om homofilt samliv. Homofile og lesbiske måtte leve i skjul, og i Norge var sex mellom menn forbudt ved lov fram til 1972. Selv i dag er det ikke helt akseptert innen enkelte kretser. Noen homofile skammer seg ennå for å stå fram med sin legning, og i andre landt i verden er homofili fortsatt forbudt og forbundet med stor skam.

             Det skal mye mot til å bryte med tradisjoner og normer og ta mer hensyn til egne følelser og behov. Når vi skammer oss, tenker vi at andre har negative tanker om oss, samtidig som vi dømmer oss selv. Vi kan få tanker om at vi er verdiløse eller dumme, ikke strekker til, ikke gode nok som vi er. Kanskje påtar vi oss en rolle og spiller mer selvsikre enn vi egentlig er, mens vi samtidig er redd for å bli avslørt. Hvis andre får vite hvordan vi vikelig er, kan vi bli gjort til latter.

             Ting vi skammer oss over snakker vi sjelden om med andre. Det kan være sterke opplevelser fra fortiden som incest eller annet seksuelt misbruk. Det kan også være uakseptable handlinger vi selv har utført. Vi kan ha påført andre skade i større eller mindre omfang. Når vi vet vi har gjort noe galt, kan vi føle skyld samtidig som vi skammer oss. Skyld og skam henger ofte sammen, og også den som er blitt utsatt for krenkelser kan føle seg skyldig, noe som ofte skjer med ofre for incest eller voldtekt.

             Av og til skammer vi oss over andre. Barn kan skamme seg over sine foreldre eller sine søsken. Selv vokste jeg opp med en utviklingshemmet bror, noe jeg skammet meg over som barn og langt opp i ungdomsårene. Når jeg ble kjent med nye mennesker, prøvde jeg i det lengste å holde skjult at jeg hadde en slik bror. Mange skammer seg over en forelder eller ektefelle med alkoholproblemer, psykiske problemer, som har sittet i fengsel eller andre tabubelagte ting. Og vi kan skamme oss over å skamme oss. Det er en følelse jeg selv godt kjenner til i forhold til min utviklingshemmede bror.

             Så hva kan vi gjøre med skammen? Kanskje først og fremst å erkjenne den. Mye av det vi skammer oss over har vi undertrykt eller skjøvet bort, vi har ikke orket å forholde oss til det. Så for å bearbeide disse undertrykte følelsene, trenger vi å få dem fram i lyset.

            Kanskje kan vi få hjelp av en terapeut eller kan begynne med å betro oss til en nær venn. Det å snakke åpent om noe vi skammer oss over, kan være til hjelp både for oss selv og andre. Det kan gjøre at andre som sliter med samme problem eller har lignende erfaringer også tør å åpne seg, de ser at de ikke er alene. Når vi deler våre erfaringer med andre og når vi opplever at våre følelser og behov blir akseptert, vil skammen miste sin kraft.