Hatefulle ytringer

            

            Hat er alltid selvhat. Man hater sin avmakt.

                                                          Walter Hilsbecher

 

 

 

             Ytringsfrihet er et gode. Det er fint å leve i et land hvor enhver kan si sin mening uten å bli straffet for det. Og det er greit å være uenig. Ulike meninger og det å kunne uttrykke dem fritt, er noe av det som kjennetegner et demokrati. Men det er forskjell på en saklig meningsutveksling og det å komme med hatefulle og sjikanerende uttalelser mot mennesker man er uenig med.

             Politikere og andre som har uttalt seg offentlig blir utsatt for stadige personangrep og nedlatende kommentarer, og noen har til og med blitt drapstruet. Flere innvandrergrupper, og da særlig muslimer, blir lagt for hat og utsatt for den verste sjikane. I kommentarfeltene på internett myldrer det av hatefulle ytringer rettet mot både enkeltpersoner og grupper. De kommer fra alle leire – mange av de groveste ytringene kommer fra folk som sympatiserer med partier og organisasjoner fra ytterste høyre, men også de som tilhører politisk venstreside kan komme med svært ufine karakteristikker av sine motstandere.

             Dette er en form for voldelig kommunikasjon som kan få svært uheldige konsekvenser for de som blir utsatt for det. For eksempel kan det føre til frykt og tilbaketrekning, dårlig selvtillit, manglende tillit til andre og ulike former for destruktiv atferd.

             Ytringsfriheten er ikke absolutt. Det finnes lovparagrafer som setter forbud for å framsette trusler eller ærekrenkende og diskriminerende utsagn. Det kan gjelde diskriminering på grunn av kjønn, rase, seksuell legning eller nedsatt funksjonsevne. Men spørsmålet er vel mer hvor ofte slike lover blir håndhevet og om forholdene i det hele tatt blir anmeldt. For det første krever det nok et visst mot å gå til anmeldelse, og mange som blir utsatt for denne type diskriminering føler kanskje skam, eller de tenker at det å melde fra likevel ikke nytter.

             Men som enkeltpersoner kan vi alle og enhver reagere hvis vi har mistanker om brudd på diskrimingeringsloven eller ved trusler om eller oppfordring til vold. Vi kan for eksempel rapportere til Politiets nettpatrulje – Kripos, som har en egen kampanje rettet mot hatprat på nett. Og hvis vi velger å gå i direkte dialog med mennesker som legger ut hatefulle ytringer, bør vi prøve å holde et mest mulig saklig nivå. Det går an å ta til motmæle uten å gå til personangrep. Vi må respektere at folk har andre meninger enn oss, men være tydelig på at vi er uenige, ikke minst i språkbruken, og at vi også prøver å begrunne våre egne meninger. Samtidig må vi være villig til å lytte til den andre og kanskje prøve å forstå hva som kan ligge bak de hatefulle ytringene.