Stress og utbrenthet

 

 

 

 

Å være utbrent er ikke det samme som å være doven.

For å brenne ut forutsetter jo at man først brenner.

 

Jan Vincent Johannessen

 

 

 

Vi mennesker er forskjellige. Noen er stort sett rolige og avbalanserte i enhver situasjon og lar seg sjelden vippe av pinnen. Andre kan føle de er under et konstant både ytre og indre press. Det dreier seg ofte om krav og forventninger fra andre, innbilte eller reelle, men like ofte er det forventninger vi stiller til oss selv. Vi tenker kanskje at vi har altfor mange oppgaver som vi ikke greier å innfri på en tilfredsstillende måte. Dette kan føre til dårlig konsentrasjon og tilstedeværelse, vi blir rastløse, greier ikke å slappe av, tankene kverner og vi får problemer med nattesøvnen.

De fleste tenker vel at det først og fremst er tidspress som fører til stressymptomer, men jeg tror at det like mye handler om tankene våre. Tankene på alt det vi skulle og burde gjort, men kanskje ikke rekker eller kanskje ikke gjør godt nok. For mange vil slike bekymringstanker også utløse fysiske plager som hodepine eller magesmerter.

Langvarig stress kan være skadelig på mange måter og i verste fall føre til alvorlig sykdom. I en krevende jobbsituasjon, kan det på sikt føre til utbrenthet, noe jeg selv har følt på kroppen, og som jeg tror har vært en medvirkende årsak til at jeg utviklet brystkreft. Utbrenthet regnes ikke som en egen diagnose, men kan betegnes som en reaksjon på langvarig stress, og det er spesielt tre begrepeper som regnes som sentrale:

 

    • Følelsesmessig utmattelse

    • Følelsesmessig distansering

    • Redusert personlig yteevne

 

På det aktuelle tidspunktet hadde jeg jobbet i flere år som miljøterapeut i en bolig for psykisk utviklingshemmede. Det var tildels et krevende og utagerende klientell, arbeidsoppgavene kunne være krevende, men kanskje opplevde jeg først og fremst at jeg ikke fikk brukt meg selv på en tilfredsstillende måte. Jeg kunne engasjere meg sterkt i enkeltsaker eller enkelte beboere, men opplevde ofte å ikke få gehør. Jeg ønsket å bruke mine kunnskaper og ressurser til beste for beboerne, men svært mye av tiden gikk med til nødvendig, men trivielt praktisk arbeid, og det ble lite tid både til planlegging og til å ta seg godt av den enkelte. De mest utagerende fikk mest opp-merksomhet.

Stressymptomene utviklet seg over tid, men etter hvert kom jeg til et punkt der jeg ble mer og mer irritabel. Jeg ble likgyldig, maktet ikke å engasjere meg lenger, jeg sov veldig dårlig og var konstant trøtt og sliten. Det endte med langtidssykemelding og påfølgende yrkesrettet attføring, og ikke lenge etter fikk jeg min første brystkreftdiagnose.

Det er lite vitenskapelig dokumentasjon på at stress har sammenheng med kreftutvikling, men det er kjent at langvarig stress kan svekke immunforsvaret, og med et nedsatt immunforsvar er vi også mer mottakelige for sykdommer.

Så det er viktig å ta stressymptomer på alvor. Stoppe opp innimellom og bli bevisst på tankene våre. Stille oss selv spørsmål som hvor mye vekt vi skal legge på andres forventninger og om hvilke forventninger vi har til oss selv. Og da kommer vi kanskje til den konklusjonen at det er mest hensiktsmessig å senke kravene, for ingen er tjent med at vi påfører oss selv psykiske plager eller alvorlig sykdom.