Forandringsparadokset

 

 

                                                Forandring inntrer når du blir det du er,

                                                ikke når du prøver å bli det du ikke er.

 

                                                                                               

           Disse linjene av A. Beisser ¹ blir ofte sitert innen gestaltteorien og har fått navnet «Forandringsparadokset. Beisser sier at jo mer vi prøver å bli noe vi ikke er, desto mer vil vi forbli den samme, den vi ikke ønsker å være. Fritz Perls, kjent som grunnlegger av gestaltterapi, har uttrykt noe av det samme. Han mente at forandring er noe som skjer automatisk når vi går dypere inn i oss selv og aksepterer det vi finner der.² Det betyr at vi lærer å bli fullt oppmerksomme på vår egen atferd, våre opplevelser og reaksjoner. Tilstedeværelse er stikkordet. Kjenne etter hva som skjer med oss følelsesmessig og kroppslig i enhver situasjon vi møter.

           Personer kan bare være hva de er. Når de er fullstendig til stede i øyeblikket, opplever de ikke forandring, og likevel skjer det forandringer. I en terapisituasjon har som regel klienten en slags forestilling om at terapeuten skal forandre ham eller henne. Men forandring skjer ikke gjennom tvangsmessige forsøk, verken fra klientens eller terapeutens side. Ifølge Beisser er en person som søker forandring gjennom terapi i konflikt med minst to motstridende fraksjoner. Han beveger seg konstant mellom hva han burde være og hva han tror han er, og kan aldri fullt ut identifisere seg selv med noen av disse.

           De fleste av oss har nok en eller annen gang, på et eller flere områder hatt en forestilling om at vi ikke er bra nok som vi er, at vi bør forandre oss til noe annet og bedre. Vi tenker at det er viktig å leve opp til andre forventninger for å bli likt eller akseptert og skaper oss derfor et ideal-selv, den vi tror vi må være, i stedet for å akseptere oss selv som vi er. Så blir det gjerne til at vi tar på oss en maske, spiller roller, later som. Alt dette gjør at vi skaper oss en falsk identitet som vi møter andre med, og det i sin tur forhindrer at et ekte møte kan finne sted.

           Vi har lett for å fordømme oss selv og er samtidig redde for å bli fordømt av andre. Noe vi bør være på vakt mot er å «bli» det som vi blir møtt med, den personen andre ser oss som. Vi spiller ulike roller i forhold til ulike personer, og det blir derfor vanskelig for andre å møte oss som den vi virkelig er. På grunn av alle disse rollen vi spiller, blir vi også fremmedgjort for oss selv. Vi vet ikke helt hvem eller hva vi er. Vi forvirrer oss sel v på samme måte som vi iblant forvirrer andre.

           Ifølge gestaltteorien er det to hovedmåter vi bruker for å hindre oss selv i å vokse å forandre oss. Den ene er å prøve å forandre seg. Vi kan legge en masse energi i å prøve først det ene og så det andre for å oppnå en innbilt tilstand vi stempler som bedre. Den andre måten går ut på at vi skremmer oss selv med katastrofeforventninger om hva som kan skje hvis vi tillater oss å gi uttrykk for våre virkelige behov.

           Virkelig forandring handler om aksept. Vi må tillate oss å føle det vi føler, må akseptere sinnet, frykten og tristheten vår – alt det som finnes i oss, men som vi kanskje ikke helt har villet vedkjenne oss. Vi er det vi er. Akkurat her og akkurat nå kan vi ikke være noe annet, og det er helt OK. Rett oppmersomheten mot deg selv, aksepter det du finner der, og forandring skjer.