Tillit.

 

 

                                           Den tillit man har til seg selv skaper mesteparten

                                           av den tillit man har til andre.

                                                                                             La Rochefoucald

 

 

 

           La meg først smake litt på ordet. Hvilke assosiasjoner får jeg? Slippe taket. Miste kontroll. Gi seg over. Bli lurt eller sviktet. Stole blindt på. Tro uten forbehold. Jo, da. Det er mange, og flere av disse er negativt ladet. Er tillit farlig? Hva vil det egentlig si å ha tillit? Jeg kan ha tillit til et prosjekt, til en gud, til andre mennesker eller til meg selv. Selvtillit – er det noe annet, eller vil manglende tillit til meg selv si at jeg også mangler tillit til andre?

           Når jeg mangler tillit er jeg full av tvil. Jeg kan tvile på min egen evne til å lykkes eller jeg kan tvile på andres evner; at de kanskje er noe helt annet enn det de gir seg ut for. I bunnen ligger det kanskje en grunnleggende usikkerhet. Jeg kan ha dårlige erfaringer. Jeg har blitt skuffet gjentatte ganger og har lært at mennesker ikke er til å stole på. På samme måte kan jeg ha skuffet meg selv. Jeg har ikke greid å leve opp til verken egne eller andres forventninger.

           Men hvorfor er det så viktig å ha tillit, eller er det faktisk viktig? Er det ikke bedre å ha en sunn skepsis? Å være føre var, eller å ta ting med en klype salt? Kanskje både og.

           Selvtillit er vel stort sett en bra ting. Det kan hjelpe meg å nå mine mål og å innse min egen verdi, men like lite som jeg kan stole blindt på andre, kan jeg stole på at jeg selv er ufeilbarlig eller at jeg alltid vil oppnå hva jeg ønsker. Å ha tillit betyr vel heller at jeg velger å gi min lit til noe til tross for at jeg kan bli skuffet. Det er en risiko jeg tar, fordi gevinsten jeg kan oppnå er så mye større enn et eventuelt tap. Når jeg viser andre tillit, vil de oftest svare med tillit, og vi kommer hverandre nærmere. Gjensidig mistro derimot, fører ofte til fiendtlighet, konflikter og til og med krig.

           Tillit har mye med aksept å gjøre. Å akseptere det som er i stedet for å kjempe imot. Men skal vi akseptere urettferdighet? Bør vi ikke kjempe imot? Det spørs vel hva vi mener med å kjempe imot. Urettferdighet finnes. Slik er den verden vi nå engang lever i, men det er forskjell på å kjempe for en bedre verden og å kjempe imot den urett som allerede finnes eller er begått. Det siste er dessverre ofte nytteløst og kan i verste fall gjøre mer skade enn gavn. Jeg kan derimot ha tillit til at det blir mer rettferdighet i verden i fremtiden, og jeg kan gi mitt bidrag til at det skal skje.