Aksept

                                     Nøkkelen til lykke er å la hver situasjon være som den er

                                     i stedet for slik du synes den burde være.

                                                                                                      Mandy Hale

 

          Noen ganger står vi overfor situasjoner i livet som er vanskelig å akseptere. Det kan være alvorlig sykdom hos oss selv eller noen som står oss nær, å miste jobben, tap av hus og hjem, dødsfall i nær familie eller andre avorlige kriser. Selv om vi reagerer forskjellig, har vi ofte en tendens til å ikke ville se realiteten i øynene, vi nekter å akseptere det som skjer. Vi kan tenke det er urettferdig, vi fortjener det ikke, vi utvikler kanskje en dyp depresjon, angst, oppgitthet eller sinne.

          Det er normalt å ha sterke følelser i krisesituasjoner, og noen ganger er det på sin plass å mobilisere for eksempel sinne for å prøve å gjøre noe med situasjonen. I andre tilfeller kan det gjøre vondt verre. Først og fremst er det viktig å skille mellom det vi har mulighet for å gjøre noe med og det vi rett og slett må godta.Uansett er det viktig at vi vedkjenner de tanker og følelser som dukker opp og ikke undertrykker dem. Mange av disse skulle vi nok gjerne vært foruten – sjalusi, misunnelse, sorg, hat, grådighet og forfengelighet er eksempler på følelser som de fleste av oss ikke verdsetter særlig høyt. Men å undertrykke slike følelser er ingen god løsning. Det beste er om vi kan observere, uten å vurdere eller fordømme. Vi trenger ikke å like følelsen, men vi kan akseptere at den er der: «Slik reagerer jeg på denne situasjonen, dette føler jeg akkurat nå, og det er helt greit. Det er som det er».

          Hvorfor er aksept så viktig? Det å slåss mot noe som eksisterer, som allerede er en realitet, er som å slåss mot vindmøller. Jeg kan ikke vinne – bare skape mer frustrasjon, fortvilelse og hjelpeløshet. Aksept frigjør. Når jeg aksepterer sier jeg meg enig i noe som er og ikke kan forandres akkurat nå. Jeg forholder meg til det og påtar meg ansvar i stedet for å fornekte det som har skjedd eller skylde på omstendighetene. Aksept er å forholde seg til omstendighetene på en sunn måte. Alt som skjer har en grunn, og jeg har et ansvar. Jeg foretar valg hele tiden, og jeg skaper min skjebne.

          Kanskje er det å ta litt hardt i å si at jeg selv har skapt denne situasjonen, men ut fra de valgene jeg har tatt – bevisst eller ubevisst, har jeg i det minste et medansvar. Og jeg tror at den på et eller annet plan har vært villet, at det var noe jeg skulle lære, en erfaring jeg trengte. Ikke en opplevelse jeg synes er helt all right, men kanskje noe so vil fremme min utvikling. I alle fall – slik jeg ser det har jeg skapt eller vært medskaper til situasjone og jeg skaper livet mitt. Hver dag og hele tiden.