Fordommer og stereotypier

 

                                                    En fordom er mening uten begrunnelse.

                                                                                                          Voltaire

 

           Vi har alle våre meninger; iallfall de av oss som er såpass oppegående at vi er i stand til å mene noe. Men hvor mye av disse såkallte meningene våre er virkelig våre egne? Vi lever i en viss kultur med visse holdninger, visse tankesett som vi tilegner oss. Enten vi liker det eller ei, blir vi påvirket. Den gjengse folkemeningen som vi omgir oss med, danner grunnlaget for våre egne holdninger. Ta for eksempel religion. I Norge er vi vokst opp med protestantisk kristendom. Ca. 90% er medlem av statskirken, og om kanskje ikke alle disse ser på seg selv som religiøse eller på kristendom som den eneste sanne religion, så godtar de fleste de kristne ritualene. Dessverre er det også slik at mange av de som lar være å stille spørsmål ved sin egen kultur, egne ritualer og skikker, kan være svært så fordomsfulle overfor andres.

           Fri for fordommer er nok ingen av oss. Vi har så lett for å dra forhastede slutninger om folk vi slett ikke kjenner eller bare kjenner overflatisk. Vi har en umettelig trang til å plassere hverandre i bås, og helst så snart som mulig. «Han er sånn» og «hun er slik», sier vi, men ofte gjør vi oss ikke umake med å prøve å bli kjent med vedkommende for å finne ut om han eller hun virkelig er sånn eller slik. Ofte har vi oppdaget en egenskap ved et menneske som vi misliker, og så stempler vi hele mennesket uten å forsøke å finne ut hvilke andre sider han eller hun måtte ha. Og slik vi ofte misliker sider ved enkeltindivider og derved fordømmer hele mennesket, slik gjør vi det også i forhold til visse grupper. Vi har rasefordommer, fordommer mot sosiale avvikere, som kriminelle eller psykiatriske pasienter, fordommer mot homofile, mot kvinner i mange sammenhenger og mot menn i andre sammenhenger. I stedet for å forsøke å finne ut hvem mennesket er, fester vi oss ved en egenskap, et kjennetegn, og plasserer det i den båsen hvor vi mener det hører hjemme. Hvis vi har bestemt oss for å ikke like denne menneskegruppen på grunn av det ene kjennetegnet, har vi en tendens til å tillegge dem en mengde negative egenskaper. For eksempel er det ikke helt uvanlig å høre at utenlandske innvandrere, og spesielt hvis de har en annen hudfarge, er late, frekke og kriminelle og at folk som av en eller annen grunn er arbeidsledige snylter på samfunnet og ikke gidder å gjøre et ærlig arbeid.

           Men hvorfor har mange så vanskelig for å godta en som har annen hudfarge eller religion, er trygdet, psykiatrisk pasient eller skiller seg ut på annen måte fra det som regnes som normalt? Det sies at vi er redde for det ukjente. Javel – er det kanskje det ukjente i oss selv vi er redde for? Det har ofte undret meg hvorfor noen mennesker er så fulle av fordommer mot visse grupper, og for å finne det ut, kan vi kanskje i utgangspunktet se litt på hvorfor vi alle i større eller mindre grad går omkring og har fordommer mot hverandre. Er vi ikke alle litt redde for hverandre – redde for å bli avvist, for å ikke strekke til, for å bli misforstått? Så er det kanskje tryggere å ikke komme den andre altfor nær inn på livet, å være litt føre var, avvise før jeg blir avvist, dømme før jeg blir dømt. Vi har alle våre svake sider, sider som vi helst vil skjule for andre, men er kanskje redde for å bli avslørt. I stedet kan vi velge å fordømme andre, velge ut en side ved andre som vi kan ta avstand fra, og på den måten håpe at vi kan hevde oss selv, vise at vi er bra mennesker – vi er normale.

           For mange er det visst svært viktig å bli sett på som normal i alle sammenhenger, og fordi kanskje ingen av oss kjenner seg så helt normal innerst inne, kan det for noen være viktig å sette opp skarpe skillelinjer mellom normalt og unormalt. Det blir et slags krampaktig forsøk på å forsvare seg mot det mindre vellykkede, det unormale i seg selv. Vi er alle offer for Janteloven i stor eller liten grad, både som utøvere og som den som kjenner seg rammet. Vi er redde for at andre skal være bedre enn oss, og hva er enklere da enn å finne fram til en egenskap hos den andre som vi kan fordømme. Så kan vi slå oss selv på brystet og si: «Det der er er iallfall ikke bra, på det området er jeg bedre enn henne».

           Når vi har fordommer, stiller vi oss til doms over noe eller noen uten å ha undersøkt saken. En stereotypi er en stivnet og unyansert betraktningsmåte. Vi har gjort oss opp en mening om noe uten å sjekke om saken kan ha flere sider, om det er mulig vi kan ha tatt feil.

           Men hvordan kan vi vite hva som er sant og riktig? Er det i det hele tatt mulig? Skal vi ikke få lov til å mene ting, ha noe å tro på? Selvfølgelig skal vi det. Men det er stor forskjell på det å tro på noe og det å vite. Jeg kan tro på noe, men med et åpent sinn eller jeg kan være stivnet i en stereotypi. I første tilfelle setter jeg døra på gløtt. Jeg ser ikke bort fra at jeg kan ha tatt feil, helt eller delvis, eller at andre også kan ha rett. Når jeg har stereotype meninger, derimot, er jeg immun for motforestillinger. Da har jeg rett, mens alle som mener noe annet tar feil. I verste fall kan jeg bli fanatisk. Jeg kan håne og forfølge de som er uenige med meg. Jeg tåler ikke annerledes tenkende.

           Hvordan skal vi komme fordommene til livs? Jeg tror vi først og fremst må erkjenne at ingen av oss er normale på alle områder. Vi har alle våre svake sider, våre dårlige sider og våre små personlige avvik. Når vi har erkjent og er villige til å akseptere dette, tror jeg neste skritt kan være å prøve å bli kjent med de personene vi fordømmer – ikke som medlem av en gruppe med visse kjennetegn, men som enkeltindivid; ikke som avviker, men som et menneske på godt og vondt, som har sine følelser og drømmer, sine styrker og svakheter på samme måte som jeg selv har. Hvis vi kan godta at vi selv ikke er feilfri, kan vedstå oss våre egne avvik og kan lære å like oss selv som de svake, redde og ufullkomne individer vi egentlig er – ja, da skulle det heller ikke være så vanskelig å godta andre.

           Jeg tror også alle typer stereotypier er farlige. Ingen av oss har monopol på sannheten. Selv innen vitenskapen kan man ikke være absolutt sikker på noe. Virkeligheten er kompleks og komplisert, og det er mye vi ennå ikke har kunnskap om og kanskje vil vi aldri få det. I mellomtiden får vi nøye oss med å tro og mene, men også være villige til å nyansere våre meninger etter hvert som ny kunnskap og forståelse blir tilgjengelig for oss.