Tro og viten

 

                                       Det eneste vi vet med sikkerhet, er at alt er usikkert.

                                                                                                                   Voltaire

 

          Hva er sannhet? Hvordan kan vi vite at noe er sant? Finnes objektiv viten? Hvilken plass har erfaringen? Dette er spørsmål som mange av oss fra tid til annen stiller seg og som det ikke alltid er lett å finne svar på. Dessuten hersker det mye uenighet om slike spørsmål. Spesielt innen vitenskapelige kretser kreves streng dokumentasjon i form av tester og etterprøving for at noe skal kunne kalles viten, mens andre grupper og enkeltpersoner baserer seg mer på tro og/eller erfaring og er overbevisste om at de har rett. Disse to frontene står som regel steilt mot hverandre, det gjelder f.eks. gudstro kontra ateisme eller alternativ medisin kontra skolemedisin. De første tror, eller de hevder å «vite», utfra erfaringer, mens de siste «vet» på grunnlag av kunnskap og bevisførsel.

           Men er det nå så sikkert at hvis den ene part har rett, må den andre ta feil? Vitenskapen er kommet langt. Det er utviklet ganske sikre metoder hvor man prøver å utelukke alle mulige feilkilder. Likevel er det mennesker som forsker, og mennesker er feilbarlige. Vi bruker bare en liten brøkdel av hjernen vår, vi ser og fatter bare en liten del av virkeligheten. Vitenskapen baserer seg også i stor grad på tro, eller kall det gjerne hypoteser, som så skal etterprøves, bevises eller motbevises. Men kvantefysikken viser at det ikke finnes noen objektiv virkelighet uavhengig av den menneskelige bevissthet. Det har vist seg at den enkelte observatør eller forsker er i stand til å påvirke utfallet av det det forskes på. Dessuten finnes en mengde spørsmål som det iallfall pr. i dag ikke er mulig å føre bevis for, som f.eks. eksistensen av en gud, eller motsatt – at Gud ikke eksisterer. Her blir vi følgelig henvist til å tro eller basere oss på personlige erfaringer. Tro kan være så mangt. Den kan ha sitt utspring i overleverte forestillinger, indoktrinering eller mer subtile påvirkninger fra ytre omgivelser. I vår kultur er det den luthersk protestantiske kristendom med sine dogmer og ulike regler og ritualer som er rådende, i andre samfunn er det religioner med et helt annet innhold, men hvor medlemmene er like skråsikre på at de forvalter sannheten.

           Jeg har lite til overs for denne formen for tro. Slik jeg ser det er tro noe som må komme innenfra. Når tro baserer seg på personlige opplevelser, på erfaring, er den etter min mening mer troverdig. Jeg velger å tro mer på det jeg selv erfarer enn det andre forteller meg at jeg bør tro eller mene. Noen vil nok hevde at personlige erfaringer kan bunne i fantasier eller hallusinasjoner, og det kan selvfølgelig være tilfelle. Men er hallusinasjoner nødvendigvis mindre virkelige enn det som kan sanses og erfares av alle? Vet vi pr. i dag nok til å kunne gi så skråsikre svar? De samme spørsmål gjelder innen alternative behandlingsformer som homeopati, healing og andre mer eller mindre omdiskuterte metoder. Når folk opplever å bli friske etter å ha mottatt en form for behandling som vitenskapen ikke godkjenner, så er det deres erfaringer som bør telle og ikke viteskapelig dokumentasjon og bevisførsel. I vitenskapelige kretser er det blitt populært å trekke fram placeboeffekten som en forklaring på at folk blir friske ved bruk av metoder som etter deres mening ikke virker. Placeboeffekten baserer seg på eksperimenter som viser at folk som får narremedisiner, (virkningsløse sukkerpiller), men blir lurt til å tro at de får ekte medisiner, faktisk ofte blir bedre. Dette at troen har en positiv effekt på helbredelse har derfor vitenskapen blitt nødt til å godta, om enn ikke helhjertet. Det at kropp og sinn gjensidig påvirker hverandre, at det finnes psykosomatiske sykdommer, er nå allment aksetert, men fremdeles er det mest symptomene som behandles innen skolemedisinen, og det er ofte liten interesse for hva som kan ha utløst disse.

           Men placeboeffekten gjør jo ikke annet enn å vise at tankens kraft er svært effektiv og at vi har evne til å helbrede oss selv. Dette har de innen alternative kretser som baserer seg på et holistisk menneskesyn alltid hevdet, og sånn sett så burde placeboeffekten heller støtte opp om tanken at det finnes effektive helbredelsesmetoder utenom den etablerte skolemedisin. Dessverre er det ikke slik. Den såkalte «New Age» bølgen, som er en samlebetegnelse for «hummer og kanari» innen den alternative bevegelsen, har nok selv mye av skylden for det. Det finnes mange useriøse aktører i markedet, folk som kaller seg helbredere, åndelige veiledere o.a., som først og fremst er ute etter å tjene gode penger, og det er god grunn til å være skeptisk. Men likevel – jeg etterlyser mer åpenhet og mindre skråsikkerhet både fra vitenskapelig hold og fra de «troende». At begge parter er villige til å innrømme at det ennå er mye vi ikke vet, men at vi er villige til å ta hverandres erfaringer på alvor.