Å sette i bås

 

                                              Sjelen vet hvem vi er helt fra begynnelsen av.

                                                                                                               Platon

 

          Vi mennesker liker å kategorisere. Det gjør verden enklere og mer oversiktlig for oss når vi kan si at muslimer er slik og kristne er slik. De homofile er annerledes enn de heterofile, kvinner annerledes enn menn, og de med psykisk utviklingshemming eller fysiske handicap er annerledes enn folk flest.

           Hva er det som er annerledes? For å ta psykisk utviklingshemmede som et eksempel: I en artikkel fra 1995 skriver Per Fugleli at vi alle er psykisk utviklingshemmede og at «skillet går ikke mellom «Vi» og «De andre» - forskjellen viser seg etter hvilke områder våre hemninger og talenter er fordelt på, og i hvilke grader.»

           Jeg synes han har et godt poeng. Vi er alle først og fremst individer med ulike interesser, talenter og begrensinger. De utviklingshemmede er like forskjellige som alle andre, og det samme gjelder homofile, muslimer, kristne og andre mennesker som vi plasserer i bås og setter merkelapper på. Kanskje finnes det innen hver enkelt kategori noen likhetstrekk hos mange av individene, men jeg våger likevel å påstå at forskjellene er større. Jeg som kaller meg normal, kan på visse områder ha mer til felles med en utviklingshemmet eller psykisk syk enn med mange såkalte normale.

           Det å stigmatisere eller sette merkelapper på menneser skaper begrensninger. Mange utenlandske arbeidssøkere har fått merke på kroppen hvor vanskelig det er å få jobb hvis navn og hudfarge skiller seg ut fra flertallet om de er aldri så godt kvalifisert. Diskriminering forekommer overalt i samfunnet, og det trenger ikke være bevisst. Vi har alle våre bestemte oppfatninger om hvordan mennesker er. Våre holdninger om hva som særpreger kvinner kontra menn, får ofte konsekvenser for hvordan vi behandler kvinner.

           Når vi setter mennesker i bås, berøver vi dem noe av deres frihet. I stedet for å oppmuntre dem til å være seg selv, kan vi komme i skade for å bremse deres utvikling. De tilpasser seg gjerne våre forventninger og «blir» slik vi har bestemt at de skal være. I stedet for å se hvem de er, ser vi oss blinde på hvilken kategori de tilhører, hvilke merkelapp de har fått klistret på seg.

           Er det mulig å komme bort fra denne båstenkningen? Da må vi begynne med å se det enkelte individ. Vi må legge bort alle fordommer og glemme alt vi har hørt om hvordan «sånne mennesker» er. La de selv få vise oss hvem de er og hvordan de er.

           Vi er mer enn sju milliarder mennesker på kloden og vi tilhører ulike kulturer og religioner, vi lever under ulike livsvilkår og har alle våre styrker og svakheter. Bare èn ting har vi felles: vi er alle unike.

 

 

 

 

Per Fugleli: «Retten til frihet» (Vernepleieren nr. 4 1995)