Eksempelets makt

                                                     Snakk i det hele tatt ikke om hvordan en god

                                                     mann bør være,men vær god.

                                                                                                   Marcus Aurelius

 

           Det er vanskelig å forandre andre. Vi kan irritere oss grenseløst over andres små og store uvaner. Vi kan kjefte og smelle eller fortelle andre på en snill og hyggelig måte at de må slutte å oppføre seg slik eller sånn, at de tar feil, at de har misforstått vesentlige ting og at vi har oppskriften. Men ingen ting skjer. Det eneste vi oppnår er at våre medmennesker blir sure og tar igjen med samme mynt, eller de lar kritikken prelle av og fortsetter som før.

           Vi har ofte hørt at skal vi forandre andre, må vi først forandre oss selv. Nå er selvfølgelig det lettere sagt enn gjort. Vi ser lett flisen i vår brors øye, men ikke bjelken i vårt eget, som det heter i Bibelen. Skal vi forandre oss, må vi først se oss selv, og det er vi ikke alltid så villige til. Det er mer behagelig å projisere våre små og store feil over på andre. Men skulle vi nå allikevel være kommet så langt at vi har begynt å merke oss en og annen uvane hos oss selv og har tatt tak for å rette på den, så legger vi kanskje også merke til en viss forandring i omgivelsene våre. Naboen, som alltid har virket sur og avvisende, har begynt å smile og hilse, men når vi tenker oss om, var det visst vi som begynte først. Vi begynte med å se at vi kanskje oppførte oss minst like avvisende overfor naboen, og bestemte oss for å endre atferd.

           Vi påvirker våre omgivelser både på godt og vondt. Er jeg snill og vennlig mot andre, blir jeg oftest møtt med vennlighet. Er jeg sur og kranglevoren, vil andre oppføre seg mot meg på samme måte. Vi kan ikke påtvinge andre mennesker å bli noe annet enn hva de er eller ønsker å være, men vi kan gå foran som gode eksempler. Hvis vi gjør noe vi selv synes er godt og riktig, så vil kanskje andre følge opp.

           Vi er alle forskjellige, og det nytter ikke å forsøke å pådytte andre våre egne holdninger og verdier. Andre må selv få lov til å avgjøre hva som føles riktig for dem. Misjonering fungerer sjelden, iallfall ikke for godt voksne individer som allerede har gjort seg opp sine meninger. De holningene de har kan riktig nok være resultat av vedvarerende påvirkninger helt fra tidlig barndom av. Fastgrodde holdninger, vaner og uvaner, lar seg ikke så lett endre, og de kan være mer eller mindre ubevisste.

           Så til syvende og sist er det lite vi kan gjøre med tanke på å forandre andre med mindre de selv ønsker det og med mindre vi selv går foran som gode rollemodeller for de verdier og holdninger vi ønsker å se mer av i verden. Jesus var en slik rollemodell. Han sto fram som eksempel på en som ikke bare pratet om nestekjærlighet, men levde den ut i praksis. Gjennom sin væremåte påvirket han millioner av mennesker og bidro til å forandre verden. Det samme kan sies om Ghandi, Mor Theresa, Martin Luther King og mange andre enkeltindivider. Prat alene har liten betydning, men kan du stå fram som et eksempel for andre, er du et godt stykke på vei til å utgjøre en forskjell i verden.

           Jeg sier ikke det er enkelt. Vi har alle våre feil og mangler, våre fordommer, tilbøyelighet til å se ned på enkelte grupper eller enkeltindivider, til å baksnakke og å komme med krenkende og tankeløse uttalelser. Det å stå fram som gode rollemodeller krever trening. Det krever at vi hele tiden er bevisst på hva vi sier og hva vi tenker. En slik bevissthet krever igjen full tilstedeværelse, og det er noe vi må øve oss på hver dag. Ingen av oss er fullkomne og vil neppe noen gang bli det i dette livet, men vi kan gjøre så godt vi kan.

           Vi har ikke så lett for å se oss selv. Det er så mye enklere å legge merke til andres feil og uheldige sider. Som regel handler dette om projeksjoner. Sider vi misliker hos oss selv, gjenkjenner vi ofte i andre og da i forstørret utgave. Det er mer behagelig å se bjelken i vår nestes øye og overse egne feil.

           Det at vi lærer å bli mer oppmerksomme på våre egne feil og mangler og på våre projeksjonerr, betyr likevel ikke at vi skal fordømme oss selv eller undertrykke våre negative følelser overrfor andre. Det handler om å kunne se realitetene slik de er – å akseptere at slik er det akkurat nå, men det trenger ikke alltid å være slik. Det vi ser og erkjenner, kan vi gjøre noe for å forandre på. Og kan vi stå fram som gode rollemodeller og eksempler til etterfølgelse, har vi gitt et viktig bidrag til å skape en bedre verden.