Frykt for forandring

 

                             Driv kunstneren ut; all lek vil du derved fordrive,

                             og mister du evnen til lek, da mister du livet.

                                                                                                    Andrè Bjerke

 

 

           Følger du dine drømmer? Tør du i det hele tatt å ha store drømmer? Om å vandre litt utenom allfarvei, sette i gang større prosjekter, bosette deg i et annet land, en annen by, slutte i jobben, dra på jordomseiling som 65-åring eller videreutdanne deg når du er 70, gjøre noe hvor resultatet er uforutsigbargt, hvor du muligens vil møte motbør, gå fra det kjente til det ukjente, fra det trygge til noe utrygt.

           Det er neppe mange av oss, om noen, som ikke føler denne frykten for foranding i større eller mindre grad. Forskjellen er snarere at enkelte i større grad trosser frykten, de gjør det de drømmer om, selv om de er redde. De aller fleste av oss lever A-4 liv. Vi får jobb, hus, gifter oss og får barn, tar kanskje en tur til Syden eller på hytta i våre tilmålte sommerferieuker. Skifter bare jobb hvis vi har en annen sikker og helst bedre betalt jobb å gå til, selv om vi vantrives. Skiller oss kanskje etter noen år, men det gjør jo så mange i dag – det kan nok medføre utrygghet, men kan neppe kalles grensesprengende.

           Hvorfor er vi så redde for å leve? Hvor kommer denne trangen til trygghet fra? Jeg vet ikke, og kan i det minste bare svare for meg selv. For det første har vi behovet for økonomisk trygghet. Vi lever i et av de rikeste land i verden, men er livredde for å ikke ha nok. Så en av de første unnskyldningene jeg griper til når det er snakk om å gjøre noe jeg drømmer om, er at jeg ikke har råd. Men det stikker nok dypere enn som så. Angsten for å komme i økonomisk uføre kan være reell nok, men selv om pengene hadde vært mitt minste problem, ville jeg nok vært redd for å sette i gang med altfor store og ukjente prosjekter. Frykten for å mislykkes tror jeg sitter dypt i meg og i mange andre. Frykt for å måtte stå helt alene, uten støtte eller sympati og forståelse. Frykt for kanskje å bli latterliggjort og hånet, for å dra det til sin ytterste konsekvens. Og kanskje også en liten frykt for suksess? Hvis jeg eller du skulle gjøre noe som ble lagt merke til, som fikk mye omtale i media og i almennheten; ja, så tror jeg for egen del at det ville føles ganske skummelt. Jeg fikk ikke lenger være en anonym person som kunne stikke meg bort i mengden, jeg ville vekke oppsikt. Jeg ville bli stilt krav til, og jeg måtte stå til ansvar.

           Den tryggheten som vi mener oss berettiget til ved å opprettholde status quo, kan imidlertid aldri bli annet enn en illusjon. Livet er ikke status quo – det er en prosess, det er bestandig i endring. Vi kan ikke kontrollere alt som skjer med oss eller våre omgivelser, men vi kan prøve å sette noen av drømmene våre ut i livet mens det ennå er tid; så lenge vi ennå har mulighet til det. Ingen av oss vet hva som vil skje i morgen. Så la oss leve i dag, trosse frykten og gå til handling. La oss gjøre det nå!