Misunnelse

26. feb, 2017
 

                                Et hvert menneske er et geni.

                               Men dømmer du en fisk på grunnlag av hvor flink den er til

                               å klatre i trær, vil den hele sitt liv innbille seg at den er dum.

                                                                                              Albert Einstein

 

           Ifølge den katolske kirkes lære regnes misunnelse som en av de syv dødssyndene; det samme gjør begjær og grådighet. Dette er beslektede emner, men jeg ser på misunnelse som et videre begrep, noe som også kan inkludere de to andre.

           Når jeg er misunnelig, sammeligner jeg meg selv med andre. Jeg ønsker å ha noe en annen har eller å være noe en annen er. Andre har mer penger, en finere kropp, høyere utdanning, bedre helse, er mer kreative og så videre i det uendelige. Alt dette trenger ikke å være sant; jeg kan være mer kreativ enn naboen, men kanskje på litt andre områder. Men i stedet for å fokusere på hva jeg er god til, henger jeg meg opp i alt det andre gjør bedre. Jeg ønsker at jeg var i hans eller hennes sted, at jeg var like selvsikker og praktisk anlagt.

           Når jeg sammenligner meg selv med andre, nedvurderer jeg meg selv. Da er jeg ikke bra nok i egne øyne. Andre er bedre, andre har mer, andre er misunnelsesverdige. Og det vi oftest gjør er å sammenligne oss med slike vi tror er bedre enn oss. Det er sjeldnere vi tenker: "Å, så heldig jeg er som har god helse, som har penger til mat hver dag og som lever i et land uten krig eller nød" 

           Alle vet vi nok innerst inne at lykken verken ligger i luksusartikler eller høy status, men mer i å ha det godt med våre nærmeste, omgi oss med god venner, ha mulighet til å dyrke noen interesser, ha bra helse, nok mat og en noenlunde tilfredsstillende bostandard. Når vi derimot begynner å sammenligne oss med de som har mer, med de som vi tror er misunnelsesverdige, fører det heller til mindre lykke. Når målet hele tiden blir å ville ha mer i stedet for å glede oss over det vi har, blir vi utilfredse. Da fokuserer vi på det vi mangler; vi er ikke fullkomne. Og paradokset er at vi heller aldri kommer til å bli det. Så lenge vi streber etter å komme på nivå med andre, å forbigå andre, vil vi oppdage at det alltid er noen som har enda mer. Det skapes hele tiden nye behov. Utviklingen av stadig nye tekniske og elektroniske nyvinninger og reklamens evne til å påvirke oss, gjør at vi har vanskelig for å stå imot. Når alle og enhver av de vi liker å sammenligne oss med har anskaffet seg det nyeste nye innen datautstyr eller hva det måtte være, tror vi at vi trenger det samme. Vi ønsker ikke å henge etter, må være like gode eller helst litt bedre. Det er sammenligningens og misunnelsens svøpe.

           Det er ikke enkelt å bryte ut. Ingen ønsker å være bakstreversk, bli latterliggjort og sett ned på. Og vi lever i et samfunn hvor de fleste av oss har råd til å anskaffe mer enn vi faktisk trenger. Men jeg tror ikke det er så dumt å stoppe opp en gang i blant og spørre oss selv om hva som er viktig for oss. Om hvilke behov vi egentlig har, Er det virkelig noe mål å være på nivå med andre, eller kan det være at det finnes andre verdier som er mer betydningsfulle? Hvis vi er ærlige mot oss selv, tror jeg nok de aller fleste vet svaret.