Å bli synlig i verden

 

 

                                        Jeg er ingen fiasko hvis jeg ikke får det til.

                                        Jeg er en suksess fordi jeg forsøkte.

                                                                                                   Ukjent

 

           Det skal mot til å være synlig. Vi er alle unike individer med egne interesser og preferanser, verdier og holdninger, tanker og følelser. Men det å skille seg for mye ut fra omgangskretsen, fra storsamfunnet og fra den rådende kultur der vi til envhver tid oppholder oss, kan være vanskelig. Bare tanken på å skulle gjøre eller si noe uvanlig skaper angst hos svært mange. Vi er mer eller mindre konforme vesener som prøver å tilpasse oss og gli inn i flokken så godt vi kan. Gjør vi ikke det, kan vi risikere å skape oppstyr. Vi kan bli utestengt, latterliggjort eller sjikanert på den ene eller andre måte, og det kjennes ikke behagelig.

           Men disse rollene vi glir inn i, maskene vi ikler oss for å passe inn, stemmer ikke alltid overens med vår egentlige natur.

            Noen ganger tar vi på oss oppgaver som virker ekstra krevende. Kanskje blir vi bedt om å holde et foredrag over et tema vi har gode kunnskaper om, men så melder tvilen seg: Er vi gode nok? Vil vi bli forstått, lyttet til? Evner vi å engasjere publikum? Å snakke foran en forsamling er krevende for mange. Vi kan være redde for å miste tråden, dumme oss ut og, i verste fall, bli latterliggjort. Kanskje er vi ikke tydelige nok til at budskapet blir oppfattet. Men vi kan også være redde for å bli altfor synlige.

            Noen mennesker gjør seg ekstra synlige ved å engasjere seg på ulike fronter. Noen skriver bøker eller lager musikk, og det å bli lagt så tydelig merke til kan føles ekstra skremmende. Da kan en lett oppleve en indre konflikt mellom ønsket om å lykkes og frykten for å bli altfor synlig.

            «Du skal ikke tro at du er noe» og «at du er bedre enn oss» heter det i «Janteloven», og de fleste av oss ønsker jo å bli likt og akseptert som en del av fellesskapet. Vi ønsker ikke å bli oppfattet som arrogante eller opphøyde på noen måte.

            Så hvordan kan vi overkomme dette hinderet? Først og fremst: Skal vi ha sjanse til å lykkes med noe som helst,må vi ta sjanser. For å bli synlige i verden, må vi handle, ikke bare i det private, men også i det sosiale og offentlige rom. Jeg kan ha mange fine tanker og ideer, men det hjelper lite hvis jeg ikke lar dem komme til uttrykk og deler dem med andre.

           Den tysk-jødiske filosofen Hannah Arendt sier at ikke bare trenger vi å handle i det sosiale rom for å bli synlige individer, men at det er en nødvendighet for i det hele tatt å bli et individ. Det er kun gjennom fellesskap med andre vik kan bekrefte vår identitet og finne ut hvordan vi skiller oss fra andre mennesker. Vi må uttrykke oss for å bli sett som den vi er, for at et virkelig møte med andre kan finne sted.

           Når vi går inn i et rollespill, er det gjerne med et ønske om å bli akseptert og likt av andre. Men det som skjer når vi hele tiden prøver å tilpasse oss andres forventninger ved å spille roller, er vel heller at vi blir oppfattet som kjedelige og uinteressante. Andre ser oss ikke som den vi er, men den vi later til å være. Vi blir påklistret merkelapper som vi ikke trives med og som ikke er oss.

           Hvis vi derimot tar sjansen på å uttrykke hva vi virkelig mener; hvis vi står fram med både våre gode og dårlige sider og alt det som bor inne i oss, kan vi risikere å bli avvist. Vi kan bli utskjelt og hånet og mislikt av enkelte, men vi kan også risikere å bli beundret og verdsatt. Vi kan bli beundret for vårt mot, og vi kan inspirere andre. Mennesker lar seg inspirere av det som er ekte, ikke av falskhet og etterligninger. Når vi gjør oss synlige i verden, vil vi bli sett som den vi er og vi vil kunne påvirke andre i en positiv retning; ja, vi vil faktisk kunne bidra til å forandre verden.