«Skilpadder vet mer om veien enn harer.»

                                                                                                     Khalil Gibran

           Livet er en prosess, en bevegelse som aldri stopper opp før den dagen vi dør. Vi er hele tiden i endring. Vi utvikler oss fra barn til voksen til gammel, skaffer oss erfaringer som påvirker våre tanker, følelser og handlinger. Vi setter oss mål, små og store, som vi lykkes eller mislykkes med. Vi skaper oss selv hele tiden, vi prøver ut nye strategier eller vi resignerer. Men uansett hvilke valg vi foretar, så beveger vi oss i en eller annen retning.
Livet, fra fødsel til død, kan sammenlignes med en reise. Vi opplever stadig skiftende landskaper. Vi kan benytte ulike transportmidler til ulike tider. Hvis vi beveger oss sakte, kan vi se og oppleve mye underveis som vi ellers ville gått glipp av. Går vi spesielt fort fram, er fokuset først og fremst rettet mot målet, og vi taper veien av syne.
           Men nå er det slik at både på livsreisen og på den bokstavelige reisen er det mens vi er underveis vi gjør oss våre erfaringer, og det er disse vi lærer noe av. Målet er endepunktet og har ingen betydning i seg selv; bare det vi har gjort for å komme dit betyr noe.
           Når vi er framme, kan vi stille oss selv spørsmål som om vi kunne ha handlet annerledes, om vi har skadet noen underveis, oss selv eller andre og om vi har blitt klokere. Ut fra det vi har erfart kan vi sette oss nye mål og dra nytte av det vi har lært så langt. Vi sanker ny lærdom hele tiden.
           I virkeligheten er målet en illusjon. I og med at vi er i bevegelse hele tiden og tar nye valg hver eneste dag, er vi bestandig underveis. Vi kan ha en plan om å oppnå noe bestemt, men ofte blir det ikke slik vi hadde tenkt, enten fordi uforutsette ting skjer eller fordi våre følelser eller vår fornuft får oss til å endre kurs.
          Når vi er underveis kan vi stoppe opp av og til, se oss omkring og spørre oss selv: «Er det ulendt terreng her? Skal jeg gå videre, eller bør jeg heller ta en omvei? Er det målet jeg har i sikte noe jeg virkelig ønsker, eller er det andre ting som ligger bak?» Kanskje føler jeg meg presset av andre til å gå i en bestemt retning. Kanskje er det frykt som hindrer meg i å gjøre det jeg aller helst vil. Igjen handler det om å kunne søke i vårt indre: «Hvem er jeg? Hva vil jeg egentlig? Hva er min egen sannhet?» Kanskje finner jeg ikke svaret med det samme. Kanskje trenger jeg å snuble noen ganger, gå meg vill og prøve ut nye veier for kanskje å oppdage at ingen av dem fører til det mål jeg hadde tenkt meg. Men det å være underveis er et mål i seg selv. Å være underveis er selve livet.