Å være sin egen guru

 

 

                                              Så snart du stoler på deg selv, vil du vite

                                               hvordan du skal leve.

                                                                                       Goethe

 

 

        Det er mange former for søken i vår tid. Søken etter nye «sannheter», enten det gjelder en høyere spirituell kraft eller nye medisiner og remedier som vi håper kan helbrede oss for våre sykdommer eller mer diffuse plager.

        I sekkebetegnelsen «New Age» skjuler det seg mye forskjellig, fra alternativ religiøs tro og praksis til mange ulike behandlingsmetoder.

        Det som er felles for disse metodene, er vel føst og fremst at de regnes for å være udokumenterte – det finnes ikke vitenskapelige bevis for at de virker. Om dette er riktig er det nok delte meninger om, men jeg skal la den diskusjonen ligge.

        Noe som blir stadig mer populært i våre dager, er de såkalte selvutviklingskurs. Vi skal lære å «finne oss selv» gjennom meditasjoner, pusteøvelser, diverse kroppslige øvelser, arbeid med drømmer og mye, mye mer. En stor del av dette er helt sikkert bra, noe jeg også kan si av egen erfaring, mens annet nok er mer eller mindre tvilsomt, enten det beror på selve metoden eller på måten den blir praktisert. Det som jeg ser på som mest farlig, er når ledere eller kursholdere blir opphøyet til en slags guru av sine egne «disipler». Når de blir utsatt for nesegrus beundring og blir ansett som nærmest guder og ute av stand til å gjøre feil. En slik guru-rolle behøver ikke å være ønsket eller tilsiktet av lederen selv; det kan være at hun eller han har en karismatisk personlighet som virker sterkt på omgivelsene, uten at det nødvendigvis er villet. Hva det imidlertid er fare for, er at tilhørerne oppgir sin egen autoritet, at de glemmer sin egen indre stemme og lar seg oppsluke av alt det som kommer fra læreren.

        Ordet guru har sin opprinnelse fra hinduistisk tankegang og betyr noe i retning av åndelig leder, en person med høy kunnskap og visdom som fungerer som veileder for andre. Her vil jeg gjerne utvide gurubegrepet til å omfatte alt fra åndelige ledere til religioner og trossystemer. Mange mennesker har for eksempel en ufravikelig tro på vitenskapen. Alt som ikke kan dokumenteres med vitenskapelige metoder er meningsløst og må forkastes, og vitenskapen får derved en gurulignende funksjon. Men vitenskapen kan ta feil. Der finnes en mengde fallgruber i vitenskapelig forskning, og mange vedtatte «sannheter» har blitt avkreftet i årenes løp og blitt erstattet med nye.

        Slik jeg ser det, er det viktig å ha respekt for all den kunnskap som vitenskapelig forskning har gjort tilgjengelig for oss, men minst like viktig er det å ikke stole blindt på alt det som kommer fra vitenskapelig hold. Det samme gjelder i forhold til religion; ha respekt for folks tro, og ikke minst for deres erfaringer, men stol først og fremst på dine egne følelser og erfaringer. Gjør ikke verken andre personer, vitenskapen, religioner, eller andres påståtte sannheter til din guru, hvilke kilder den nå enn måtte komme fra. Vær heller din egen guru, søk din indre kilde og se hva du finner der.