Din indre visdomskilde


                        
Man drikker av alle pytter når man ikke vet hvor kilden er

                                                                                     Alf Larsen   

 

            Til forskjell fra kunnskap, som er noe vi kan erverve oss gjennom studier og praksis, er visdom noe som vi alle har i oss. Vi har en utømmelig kilde inne i oss, hvorfra vi kan hente fram svar på de fleste spørsmål av betydning. Denne visdomskilden kan ha mange navn, som intuisjon, hjertets stemme, magefølelse, ditt høyere selv eller til og med Gud. Det er en stemme som kommer innenfra, som er autentisk og ekte og uten noen form for forurensning. Når jeg sier forurensning, så tenker jeg på at det vanligvis er mange stemmer inne i oss som gjerne vil ha et ord med i laget. Når jeg skal ta et vanskelig valg, kan de stemmene eller impulsene som påvirker meg sterkest stamme fra mor eller far, fra andre autoriteter, fra venner eller uvenner, og disse stemmene kan være motstridende og gjøre oss forvirret og handlingslammet. Hvordan kan vi da skille ut vår egen stemme i dette virvaret av ulike påvirkninger? Jeg tror det handler mest om tilstedeværelse og om å lære å lytte. Hvis jeg skal lytte til min egen stemme, må jeg kjenne etter hva som skjer med meg både i kropp og sinn. Kan jeg fornemme en liten uro, eller kjenner jeg meg avslappet og tilfreds? Hva slags spontane tanker er det som dukker opp? Har jeg hatt noen spesielle drømmer i det siste, og har der vært temaer som gjentar seg i drømmene mine?

          For å komme fra kunnskapsnivå til visdomsnivå, må vi «ut av hodet», bort fra det tankemessige. Vi trenger også å bevege oss fra kamp til aksept, gi slipp på våre negative tanker og følelser og akseptere det som er. Jeg er den jeg er. Jeg er ikke perfekt, men det trenger jeg heller ikke være. En annen felle som det er lett å gå i, er å være slik vi tror vi bør være. Vi må eller bør ingen ting. I gestaltterapien kalles det å introjisere når vi overtar andres holdninger og forventninger og gjør dem til våre egne. Når vi introjiserer svelger vi helt det som blir formidlet til oss av andre uten å «tygge» på det eller fordøye det. Vi gir oss ikke tid til å reflektere over om dette faktisk er noe vi kan står inne for. Fritz Perls sier i sin bok Gestaltterapiens metode ¹ at det vi aksepterer og sluker helt uten å fordøye, er et fremmedlegeme eller en parasitt som slår seg ned i oss. Det er ikke en del av oss, selv om det kan virke slik – det er stadig en del av omgivelsene.

           Det er lett å la seg villede og å tillegge andre personer eller tankesett for stor autoritet. Det kan dreie seg om vitenskap, en bestemt religion eller dyrking av guruer.Da kan det være grunn til å stanse opp litt og å spørre seg selv: «Er dette egentlig mitt eller er det noe jeg har overtatt fra andre?» Det er viktig å kjenne etter hva som er ens egne behov, ikke først og fremst fokusere på andres forventninger, slik som vi ofte har lett for å gjøre. Mange av oss har ofte nok fått høre at vi ikke duger, at andre vet eller kan bedre, og slik er det også kanskje på noen områder, men jeg tror vi alle har mye mer kunnskap enn vi tror vi har, og da tenker jeg på den type kunnskap som bunner i visdom. For eksempel kan det ofte være vanskelig å ta valg, og noe vi ofte gjør i den sammenheng er å gå inn i kompliserte tankeprosesser. Vi grubler og problematiserer, ber andre om råd, og svarene vi får er ofte motstridende, noe som bare fører til mer forvirring. Det vi kan gjøre, og som nok også er mer fruktbart, er å oppøve oppmerksomhet. I stedet for å gruble, kan vi forsøke å observere tankene våre og samtidig legge merke til hva som skjer i kroppen vår. Kroppen vår skjuler mye visdom, og det samme gjør følelsene våre. Hvorfor blir jeg trist når jeg tenker på en bestemt episode i fortiden? Hvorfor knytter det seg i brystet eller i magen? Og hva skjer i kroppen min når jeg spør meg selv om jeg skal ta den jobben jeg er blitt tilbudt? Hva føler jeg egentlig?

          Til en viss grad handler det også om å være ærlig mot seg selv. Det er ikke alle følelser jeg har lyst til anerkjenne, ikke alle sider eller karaktertrekk ved meg selv jeg liker å innrømme at jeg har. Et viktig skritt for å bli en autentisk person er at jeg kan akseptere meg selv som jeg er - førstse meg selv, siden akseptere det jeg ser. Når jeg ser og aksepterer at jeg er den jeg er, kan positive forandringer inntre. Jeg trenger ikke lenger å anstrenge meg for å være noe jeg ikke er eller som jeg tror andre forventer at jeg skal være.

          Jeg tror at vi alle innerst inne vet jeg hvem vi dypest sett er. Vi har alle den visdommen vi trenger når vi trenger den, vi må bare lære hvordan vi skal hente den fram.

 

 

¹ Perls, Fritz s.41