Overflod og overforbruk

                            Det vesentlige ved lykken er ikke rikdom og nytelse, men aktivitet.

                             den frie utfoldelse av evner, samt vennskap med gode mennesker.

                                                                   Aristoteles

           I flere år på rad har Norge blitt kåret som verdens beste land å bo i. Jeg undres på hvilke kriterier som er lagt til grunn. Vi har rikdom, olje, gode velferdsordninger, et demokratisk styresett og en tilnærmet likestilling mellom kjønnene for å nevne noen. Men gjør det oss spesielt lykkelige? Viser vi mer omsorg, vennlighet og gjestfrihet enn hva tilfellet er i andre land, i det hele tatt – bryr vi oss mer?

           Vår velstand gir seg utslag i et stadig økende forbruk. For hvert år som går dukker det opp nye gigantiske kjøpesentre og handelen blomstrer. For mange synes det som shopping er hovedinteressen, og bruk og kast mentaliteten brer mer og mer om seg. Det kastes tonnevis av friske matvarer fra butikkene hver dag. Møbler og klær, som ikke er helt «up to date» eller som vi har gått lei av, havner på fyllinga. Det virker som vi aldri blir tilfreds med det vi har; det gjelder både de mest velstående blant oss med luksusbåter og ditto hytter ved hav og på fjell, såvel som den almenne hop. Men i en større målestokk lever nesten alle i dette landet i overflod.

           I de siste årene er det miljøforurensningen og jordas framtid som mer enn noe annet har stått på dagsorden. Skal vi redde planeten fra å bli ubeboelig for kommende generasjoner, må vi blant annet redusere forbruket. Vi trenger å bli mer bevisst på våre egentlige behov, i stedet for å bare fokusere på våre begjær og ønsker. Luksusreiser med fly til eksotiske steder kan være fristende, men gjør oss ikke nødvendigvis lykkeligere.

           Våre velferdsordninger sikrer oss mange goder, men har kanskje også tatt noe fra oss. I mange fattigere samfunn kan det virke som folk er langt lykkeligere enn oss, til tross for slit og få materielle goder. De tar vare på sine gamle, de viser gjestfrihet mot fremmede og en større livsglede i hverdagen. I Norge har vi etter hvert fått mange innvandrere fra fremmede land og kulturer, men det er ikke først og fremst gjestfrihet og inkludering som preger vårt forhold til dem. Forakt for annerledesheten, for andres religion og skikker, er derimot ganske utbredt. Innvandrere sliter blant med å få seg arbeid i langt større grad enn nordmenn, og alt kan ikke tilskrives språkproblemer. Det finnes nok av eksempler på at en arbeidssøker med et fremmedartet navn ikke blir tatt i betraktning til tross for gode kvalifikasjoner.

           Hvis det med «verdens beste land å bo i» menes materiell rikdom og sosiale goder, er det forståelig at vi skårer høyt i Norge. Men nå tror jeg ikke slike verdier alltid er de mest lykkefremmede. Det vi kan kjøpe for penger gir kanskje en kortvarig glede og tilfredsstillelse, men fører ofte til uro og rastløshet – vi må ha mer og mer for å bli tilfredsstilt, vi blir aldri fornøyd. Jeg tror også rikdom kan gjøre oss egoistiske; vi ser bare til vår egen navle. Det er ikke vårt problem at andre har mindre å rutte med. Vi kan til nød gi noen almisser for å lette samvittigheten, men ikke hvis det går ut over egen komfort.

          Må vi leve på denne denne måten for å være lykkelige? Jeg tror snarere tvert imot. Jeg tror at hvis vi ser hverandre, støtter og tar vare på hverandre, og da mener jeg ikke bare vår nærmeste familie, så vil vi oppleve en mer dyp og ekte glede. Jeg tror også det finnes flere gleder å hente blant det som er gratis enn av det som kan kjøpes for penger. Det kan være naturopplevelser, en god samtale, en tur på biblioteket, samvær med andre og mye annet. Å ta vare på miljøet, på hverandre og på oss selv, vår egen glede og tilfredshet med livet, behøver ikke å være motstridende, men antakelig mer sammenfallende enn vi gjerne tror.