Utvikling - å vikle seg ut

 

                              Det den uutviklede søker, er ting adskilt fra seg selv.

                               Det den utviklede søker, er seg selv.

                                                                                               Confucios

 

                De fleste av oss ser på utvikling som noe viktig, noe det er verdt å strebe etter. Det gjør også jeg, men jeg har lyst å dvele litt ved selve ordet utvikling – hva betyr det? Hva handler det om?

                Å utvikle seg må jo være å vikle seg ut av noe som en først har viklet seg inn i. Vi kan vel til en viss grad sidestille det å utvikle seg med å vokse, bli klokere, lære seg ferdigheter og kanskje ta i bruk evner som har ligget latent, dyrke fram skjulte talenter. Men hvis utvikling betyr å vikle seg ut, hva er det da vi har viklet oss inn i?

               Jeg tenker at det pågår en stadig og parallell innvikling og utvikling helt fra fødselen av. Jeg får hele tiden reaksjoner fra omgivelsene på det jeg sier og gjør og lærer fort hva som er akseptert og hva som ikke er det. Helt fra jeg er født får jeg instrukser om hva jeg skal gjøre og ikke gjøre, tenke og ikke tenke, si og ikke si. Jeg vikler meg inn i et system av normer og påbud som jeg må adlyde for å bli elsket og akseptert. Jeg blir redd for å bli straffet, ikke være god nok – jeg mister kontakten med den jeg er eller var. Å være slik som det forventes at jeg skal være, skaper trygghet.

             All utvikling skaper angst; det har med å bevege seg ut i det ukjente å gjøre. Enkelte former for utvikling er ønsket og blir oppmuntret av omgivelsene og er derfor lettere å tilegne seg, slik som å lære å gå, å lese og skrive eller andre ferdigheter som kan være nyttige og ønskeverdige også sett fra samfunnets side. Å lære å bli autentiske personer, vikle oss ut av de rollene vi har lært oss å spille, frigjøre oss fra tanke- og handlingsmønstre som vi ikke lenger har bruk for, er derimot langt vanskeligere. En av grunnene til dette er at det har gått automatikk i det; vi handler ubevisst, vi vet ikke hva vi gjør, vi lytter ikke til kroppen vår eller intuisjonen – vår indre stemme.

              Noen ganger prøver vi for mye. Vi går fra den ene selvutviklingskurset til det andre, fra den ene terapeut, healer eller åndelige guru til den andre, og tenker at nå skal vi endelig bli forløste. Men så skjer det ingen ting. I beste fall lærer vi noen verktøy som vi kan bruke, men det som ofte skjer at vi blir bare mer frustrert og misfornøyd med oss selv når vi etter å ha prøvd så mye likevel ikke opplever å komme videre. Og jeg snakker av erfaring – jeg har selv prøvd flere ulike selvutviklingskurs og ulike mer eller mindre alternative terapeuter og lærere, og i mange tilfeller har jeg følt at jeg har viklet meg mer inn i negative tankemønstre og lignende enn jeg har viklet meg ut av dem. Men selvfølgelig har det skjedd begge deler.

              Det kan være smertefullt å utvikle seg, det er aldri enkelt og det skal det heller ikke være. Og det kan være nyttig med en god lærer eller terapeut og å lære noen teknikker. Poenget mitt er at uansett hvor mange ulike kurs vi deltar på og hvor mange nye guruer vi prøver ut, så er det til syvende og sist vi selv som må gjøre jobben. Utvikling krever først og fremst egeninnsats. Jeg trenger å bli oppmerksom på hva jeg faktisk gjør, før jeg kan begynne å vikle meg ut av de mønstrene jeg har viklet meg inn i.

              Livet er en prosess. Vi blir aldri ferdig utviklet, også fordi vi stadig møter nye utfordringer som gjør at vi vikler oss inn i nye uønskede forhold. Jeg tror det beste vi kan gjøre er å hele tiden prøve å være tilstede her og nå, å være oppmerksom på hva som skjer med oss i øyeblikket – våre reaksjoner, tanker, følelser, kroppsfornemmelser – og la det være startpunktet. Når vi vet hvordan vi er, hva vi tenker og hva vi gjør, da kan vi begynne å forandre på mønstrene våre. Det er det som er selvutvikling.